“Velferdsstaten er min favorittstat” er overskriften på et intervju i A-magasinets intervjuserie 30. november. Personen som sier dette er Bjarte Tjøstheim, identifisert som en av tre programledere i Radioresepsjonen.

På spørsmålet “Hva er det beste og verste ved velferdsstaten?” svarer han følgende: “Velferdsstaten er min favorittstat over alle andre stater. Det eneste som mangler, er at den også tar tannlegeregningen”.

Det er svært mye man kan si til dette (og mye av det man kan si til denne problemstillingen har vi sagt i utallige kommentarer her tidligere), men vi skal i dag legge hovedvekten på ett faktum: Staten har ingen penger. Staten har ingen penger som den kan bruke for å dekke Bjartes tannlegeregning. Dvs. dersom staten skal dekke folks tannlegeregninger (og alt annet den tilbyr), må den ta inn penger. Og dette gjør den gjennom skatter og avgifter. Dette skjer også ved tvang dvs. at dersom man ikke betaler blir man kastet i fengsel.

Staten har altså ingen penger; det den gir til noen (ved å dekke deres regninger) er den i stand til fordi den tar penger – med tvang - fra noen og gir til andre. Så det Bjarte egentlig sier er at “andre mennesker bør tvinges til å betale min tannlegeregning (og en rekke andre utgifter som jeg har), og dersom de nekter så bør de kastes i fengsel”.

“Min favorittstat er et samfunn hvor alle tvinges til å være med på å betale andres regninger og hvor de som nekter blir kastet i fengsel!".

Dette synet har nærmest universell oppslutning i dag, men DLF har et annet syn. DLF mener at man ikke har noen rett til å velte sine utgifter over på andre, vi mener at staten ikke har noen rett til å kreve inn penger fra folk og så kaste en i fengsel de som de nekter å bidra.

Vi mener at enhver bør dekke sine utgifter selv, og vi synes det er grovt umoralsk at man skal ha noen rett til å tvinge andre til å dekke sine utgifter, slik man har i velferdsstaten.

Vårt utgangspunkt er altså at kjernen i velferdsstaten - at man har en rett til å velte sine utgifter over på andre – er grovt umoralsk.

Men argumentrekken mot velferdsstatene er meget lang. Her er noen få argumenter: Mye penger forsvinner nødvendigvis i administrasjon; de som leder ulike felter er politikere som i beste fall er dyktige til å drive valgkamp og ikke til å drive skolen, sykehusene, pensjonsordningen, infrastrukturen, osv.; prioriteringene blir i samsvar med politikernes ønsker og ikke i samsvar med det som hver enkelt ønsker og kan gi uttrykk for gjennom sin verdiskapning; små pressgrupper kan presse sine ønsker igjennom på helhetens bekostning; for å få stemmer må politikerne love mer og mer og da ender man opp med økende skatter og avgifter og etter hvert med voksende lån og gjeld og til slutt en gjeldskrise; samfunnet vil få flere og flere lover, det vil bli mer og mer byråkratisert; velferdsstaten belønner de som kan sno seg i jungelen av støtteordninger og straffer de som driver verdiskapning; pga. de økende skattene og den økende byråkratiseringen vil respekten for lov og rett synke og flere vil bli skjøvet ut i den svarte økonomien; kriminaliteten vil vokse; pga. den økende byråkratiseringen og de økende skattene vil entreprenørånden forsvinne og man ender opp med stadig flere offentlig ansatte og stadig flere på trygd (så lenge det varer); Osv,.

Denne listen kunne vi lett ha gjort mye lenger, men la oss avslutte med å si at velferdsstaten er en meget skadelig samfunnsorganisering som nødvendigvis vil føre til den type situasjon vi nå ser i Hellas og som vi snart vil se i Spania og Portugal (og som vi vil se i en rekke andre land om ikke mange årene).

Vi kan ikke si annet enn at de som betrakter velferdsstaten som et gode og som støtter den fordi "da slipper jeg å betale en rekke av mine egne regninger" på en eller annen måte ikke er særlig velorientert.