I sosialdemokratiet er det ingen grenser for hva det offentlige - stat og kommune - blander seg opp i, og derfor er det heller ingen grense for hva politiske partier kan ha en mening om.

Vi skal si litt om vårt prinsipielle syn nederst, men først litt om den konkrete saken: Oslo kommune foreslår nå å selge et verk av Edvard Munch, et verk som nå tilhører Munch-museet; samlingen ble testamentert til Oslo kommune av Munch selv, og inneholder mange av han viktigste verker.

I samlingen finnes det fem identiske fotografiske selvportretter, og Byrådet i Oslo forslår nå altså å selge ett av dem til Pompidou-senteret i Paris.

Hvorvidt dette er noe som er samsvar med testamentet er ikke opplagt, men det er i hvert fall slik vi forstår det slik at testamentet ikke klart forbyr et slikt salg.

En rekke røster har tatt til orde for at noe slikt må Munch-museet/Oslo kommune ikke gjøre, blant dem er en av Munchs arvinger, Elisabeth Munch-Ellingsen, som på Dagsrevyen i går uttalt følgende: “Det er uakseptabelt å selge vår arv, det han har gitt oss … Så skal Oslo kommune begynne å selge det ut! Dette er det mest absurde resultat av kommunal selvråderett. Jeg er sjokkert av at dette i det hele tatt kommer opp. Og hva vil være det neste? Hver gang det er en budsjettforhandling så skal man bare selge unna?”

Men nå er det jo Oslo kommune som eier samlingen, og da er det opp til Oslo kommune å bestemme hva som skal skje med den, dog slik at testamentets betingesler ikke brytes.

Museet uttaler at økonomiske hensyn ikke spiller noen viktig roll her - det som prisen evt. blir er ca 220 000 kr – det som er viktig ifølge museet er at dersom dette selvportrettet blir en del av Pompidou-senterets fotografisamling så vil det styrke Munch enda mer.

La oss først si vårt om den konkrete saken. Vi synes det er viktig at flest mulig får seg Munchs verker, og ved et salg vil enda flere kunne se dette selvportrettet, et selvportrett som man til nå bare kan se på Tøyen i Oslo (og hvor det da antagelig er slik at ett eksemplar er utstilt mens de fire identiske verkene er lagret i kjelleren).

Hadde DLF vært representert i Oslo bystyre ville vi ha støttet et salg (dersom det ikke er i strid med betingelsen i testamentet).

Men det prinsipielle: etter vårt syn er det å eie museer ikke en offentlig oppgave. Vi mener derfor at museer bør privatiseres. Det er flere måter dette kan gjennomføres på, men la oss antyde en måte:
Et museum, som et år mottar x kr fra det offentlige, blir vedtatt privatisert slik at det hvert år i ti år vil få en reduksjon i bevilgningen fra det offentlige på 10 % av den opprinnelige bevilgningen. Året etter vil det motta 0,9x, året deretter 0,8x, osv. I løpet av ti år vil da bevilgningen fra det offentlige ha sunket til null. I denne perioden bør da museet forsøke å skaffe inntekter på annet vis. Dette vil vise seg stadig lettere i og med at samtidig som dette – reduksjon i bevilgninger fra det offentlige - skjer vil skattetrykket synke gradvis til nær null. Den enkelte borger vil da for hvert år kunne disponere en stadig større del av sin inntekt, og da kan han hvis han vil, benytte noe av det til bidrag til museer han synes om.

Dersom det ligger føringer på kommunens eierskap må dette søkes videreført i den private institusjonen som reelt sett overtar eierskapet av museet og dets samling.

Vi er overbevist om at private eiere vil kunne styre slike samlinger langt bedre enn det offentlige kan; beretninger om kommuners meget respektløse behandling av alt de eier – fra bygninger og veier til kunstsamlinger – finnes det svært mange av. (Ett eksempel: “I 1936 ga kunstsamleren, forfatteren og aksjemegleren Rolf E. Stenersen store deler av sin omfattende kunstsamling til Aker kommune. Aker ble senere innlemmet i Oslo kommune, og gaven er i dag en del av Kunstsamlingene. Meningen var at kommunen skulle reise et museum til samlingen, men i årene etter den andre verdenskrig ble disse planene stadig utsatt. Først nesten femti år senere fikk samlingen sitt permanente oppholdssted da Stenersenmuseet åpnet i 1994”.)

Og uansett er det kun ordninger med privat eier som er i samsvar med prinsippet om individuell frihet.

DLF sier derfor: selg til Pompidou-senteret, og privatisér museet, f.eks. over en tiårsperiode.
.
.
.
.
.
.

http://www.sak.oslo.kommune.no/dok/Byr%5C2012%5CBR1%5C2012036544-1072161...
http://no.wikipedia.org/wiki/Munch-museet
http://www.stenersen.museum.no/samling_stenersen.htm