Det er blitt påstått næringsminister Trond Giske har utnevnt venner til viktige styreverv i statlige selskaper. Dagbladet oppsummerer: TV2-saken, Entra-saken, Telenor-saken. Svogere, bestevenner, politiske allierte og nære bekjente. Trond Giske står midt i en mediestorm av saker om hans egen utøvelse av statlig eierskap. Sentralt står spørsmålet om han favoriserer sine egne venner når styreverv i statseide bedrifter skal deles ut.

Opposisjonen har vært i harnisk, og hevdet at dette er på grensen til korrupsjon.

Hvis dette hadde vært korrekt, dvs. hvis det hadde vært slik at Giske hadde utnevnt venner som egentlig var ukvalifisert til viktige og kanskje godt betalte styreverv, ville det ha vært meget kritikkverdig.

Nå viser det seg at opposisjonens kritikk neppe har vært korrekt; Giske sier i et intervju med Dagbladet følgende: - Av de politisk oppnevnte styrerepresentantene i 22 statseide selskaper sitter ingen nære bekjente av meg, partibakgrunn er jevnt fordelt mellom høyre- og venstresida og de fleste har ingen partibakgrunn …

Opposisjonen har protestert mot hvem Giske har utnevnt, og hvis det Giske sier her er korrekt så er kritikken forfeilet. Men viktigere er at kritikken ikke har berørt følgende viktige spørsmål: Hvorfor skal disse 22 selskapene være statlige? Hvorfor skal det være statlige selskaper i det hele tatt?

Vårt syn er at alle disse selskapene skulle ha vært private, men både Ap og de borgerlige i opposisjonen - FrP og Høyre – synes åpenbart at det er som det skal være at disse til dels store selskapene er statlige.

Det er næringsministeren som utnevner styremedlemmene, og dette er for tiden altså Trond Giske. Som en politiker som har kommet seg til topps er han dyktig til å drive valgkamp og til å drive politiske hestehandler, og til å overbevise velgere om at han har løsninger.

Hva er det da som gjør ham og andre politikere egnet til å lede (essensielt sett står næringsministeren over styrene) store selskaper? Åpenbart igjen ting.

Men slik er det med statlige selskaper, de ledes reelt sett av folk som er dyktige politikere, de ledes ikke av folk som har fått sine posisjoner fordi de kjenner bedriften, fordi de kjenner markedene, fordi de har lært seg det som må til for å drive selskaper på en god og effektiv og produktiv måte, og som har vist dette på områder hvor dette er egenskaper som virkelig blir testet og prøvet, dvs. i næringslivet. Statlige selskaper ledes essensielt sett av folk som har klart å klatre til topps i et partiapparat, eller har vist de egenskaper som blir satt pris på av folk som har klatret i politikken.

Staten skal være reglegiver og dommer, og derfor er det svært uheldig at staten også er spiller, dvs. staten skal gi lover og regler og dømme lovbrytere. Staten gir så et vell av regler for hvordan alle aktører skal oppføre seg. Det er derfor ille at det finnes statlige selskaper fordi dette betyr at staten da både er regelgiver og spiller, staten gir både regler og er med i et marked hvor aktørene skal følge disse reglene. Dette åpner for en rekke uheldige forhold; det innebærer at private selskaper som konkurrerer med de statlige reelt sett stiller med handicap fordi noen av deres konkurrenter er gode venner med regelgiveren og dommeren.

Problemet er altså ikke at næringsministeren utnevner venner til viktige styreverv (noe han ifølge Dagbladet altså ikke gjør), problemet er at det finnes statlige selskaper.

Opposisjonen velger altså å fokusere på et ikke-eksisterende problem mens de lar det virkelige problemet ligge. Dette er ille, men akkurat som man kan vente seg av FrP og Høyre.

.
.
.
.
.
.

http://www.dagbladet.no/2012/10/27/nyheter/trond_giske/politikk/innenrik...