Lukrative retrettstillinger for toppsjefer i staten

Hva skjer med personer i høye statlige stilinger som viser seg å ikke kunne håndtere jobben på et tilfredsstillende nivå? Er det slik at denne type personer ikke blir oppsagt, men blir forfremmet og plassert i en jobb hvor de ikke kan gjøre så mye skade? DN skrev på lederplass om dette i går, og vi siterer:

I staten har det utviklet seg en tradisjon for at toppsjefer er sikret evig retrettpost som spesialrådgiver i byråkratiet, med samme lønn og betingelser som da de var sjef. Dette gjelder også de som er ansatt på åremål, og selv om de velger å gå av før tiden. Utviklingen er uheldig. En slik automatikk fører til at noen av statens dyreste stillinger opprettes som følge av personalpolitikk, og ikke av faglige behov. Dessuten gir praksisen en livslang beskyttelse av sjefer uansett hvordan de skjøtter jobben. Hvorfor skal ikke statsansatte toppledere løpe noen risiko dersom de gjør fatale feilvurderinger?

Politidirektør Øystein Mæland trakk seg med øyeblikkelig virkning fra stillingen forrige torsdag, fordi han opplevde å ikke ha klar støtte fra justisminister Grete Faremo etter Gjørv-kommisjonens massive kritikk av politiet. DN skrev mandag at Mælands arbeidskontrakt sikrer ham en retrettstilling med samme basislønn når åremålet går ut. Både tidligere PST-sjef Janne Kristiansen og tidligere departementsråd Morten Ruud i Justisdepartementet fikk spesialrådgiverstillinger i samme departement etter at de selv valgte å forlate sine lederstillinger som følge av 22. juli.

Det er tilsammen 67 spesialrådgivere i departementene, ifølge VG, og sjiktet utgjør en byråkratisk elite. Mange av spesialrådgiverne er tidligere toppsjefer, som inntil nylig tidligere Nav-sjef Tor Saglie, og eks-riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn. Lønnsstigen går helt til topps, og 15 av spesialrådgiverne tjener mer enn sin egen statsråd. Arbeidet de gjør varierer fra direktørstilling til å ikke ha noen klart definerte oppgaver overhodet.

Stillingstypen er opprinnelig ment å skulle fungere som en alternativ karrierestige for faglig sterke medarbeidere som ikke nødvendigvis ønsker en lederstilling. En slik fagstige er fornuftig rekrutteringspolitikk. Vi er alle tjent med at kompetente fagfolk finner det attraktivt å jobbe i det offentlige. Det er selvsagt også sånn at et departement kan ha svært god nytte av kompetansen til en avgått sjef, og det må gjerne velge denne i konkurranse med andre kandidater til en jobb det er behov for.

Men å bruke den attraktive spesialrådgiverstillingen som en kontraktsfestet «gave» og livslang beskyttelse til toppledere som ansettes på åremål, og uansett om de lykkes i jobben eller ei, er misbruk av fellesskapets midler.

Dette finansieres selvfølgelig av skattebetalerne. Det som skjer er at folk høyt opp i de store partiene - vi regner med at dette ikke er unikt for det sittende regjeringsparti, men gjelder alle som sitter i regjering - heller enn å kvitte seg med folk som ikke har utført en viktig jobb på en tilfredsstillende måte sørger for at disse personene får fortsette med samme lønn i en annen stiling på skattebetalernes bekostning.

Men på et vis er dette rettferdig for folk flest; folk flest har jo stemt på de partiene som står for en slik praksis. Og denne praksis er i fullt samsvar med den sosialdemokratiske ideologi som alle de store partiene representerer.

Dersom du vil markere at du vil at det skal være annerledes må du stemme på det eneste partiet som ikke er sosialdemokratisk: DLF.
.
.
.
.
.
.

http://www.dn.no/forsiden/kommentarer/article2456589.ece