Regjeringen ba om at kommisjonen som skulle vurdere innsatsen før og etter terrorangrepet 22. juli skulle avgi en usminket rapport som ikke la skjul på noe. Og etter fremleggelsen i går ser det ut til at regjeringen har fått det den ba om.

At regjeringen ba om en usminket rapport er ikke overraskende, men at kommisjonen har lagt frem en slik rapport er noe overraskende; frykten for at slike rapporter ikke alltid legger alle kort på bordet er ikke helt ubegrunnet.

Man som sagt, rapporten ser ikke ut til å ha lagt skjul på noe, og rapportens konkusjon er, for å låne det ordet som Dagsavisen bruker på sin førsteside i dag, “Knusende”. Rapporten refser ifølge Dagsavisen “ledelse, samhandling, kultur og holdninger”.

Hovedankepunktene er de som vi kommenterte her på stemDLF sist fredag og vi skal ikke gå nærmere inn på dem.

Vi skal dog før vi går videre nevne at kommisjonen mener at helsevesenet opptrådte godt og effektivt i etterkant av terrorangrepet, så det er ikke slik at absolutt alt slaktes.

Men myndighetenes og politiet evne til å beskytte borgernes liv og trygghet, som er deres viktigste og etter vårt syn eneste legitime oppgave, slaktes.

Blir noen stilt til ansvar? Flere av de som satt i ledende posisjoner 22. juli har allerede gått av: blant disse er justisministeren, lederen i PST, og politisjefen i Oslo.

Men den som er den øverste ansvarlige er statsministeren. Tar han ansvar? Han sier at han gjør det, men hva betyr dette i praksis?

Det er han som egentlig er ansvarlig for at Grubbegata ikke var avstengt selv om det har vært snakk om dette i mange år, det er han som er ansvarlig for at det tok mer enn ti år å få en forskrift fra idestadiet til den ble gjeldende i praksis, det var han som var ansvarlig for budsjettsituasjonen som gjorde at politiets beredskap var katastrofalt dårlig, og det var han som var ansvarlig for at politiet hadde instrukser som innebar at de ikke kunne gripe inn umiddelbart når barn og ungdommer ble beskutt.

Statsministeren sier at han tar ansvar ved å fortsette og ved å forsøke å rette opp det som har vært galt, men er dette å ta ansvar?

For noen år siden kunne man lese følgende i avisene: En innvandrer ble spurt om hva det var som skilte Norge mest fra andre land, og han svarte: “I Norge får man alltid en sjanse til”. Det dette betyr er at handlinger i liten grad får konsekvenser, og at få eller ingen reelt sett tar eller blir stilt til ansvar.

Elin Ørjaseter er inne på dette i en bloggpost i går: “Landet uten konsekvenser” er tittelen, og hun skriver blant annet følgende:

To setninger dukker fram fra bakhodet etter kommisjonens dom i dag. Den ene er fra C.J.Hambro og hans berømte tale i Odelstinget i 1948. Den andre setningen har jeg fra en standupkomiker.

“De gjorde så godt de kunne. Deri ligger deres unnskyldning, og deri ligger deres dom”. Dette sa C.J.Hambro, i diskusjonen om hvem som hadde ansvaret for at Norge var så uforbredt på et tysk angrep.

Vi var visst like uforbredt på 9. april som vi var på 22. juli. Den gang var det Arbeiderpartiets regjering som måtte ta den sterkeste kritikken, det var de som “gjorde så godt de kunne” på 30-tallet, da de satset på nøytralitet og et svakt forsvar.

Likheten mellom de to situasjonene er denne: Man hadde all den informasjonen man trengte. I minst ett tiår før 22. juli 2011 har vi visst at beredskapen var for dårlig og at politiets organisasjon har flaskehalser som ble avslørt i alle kriseøvelser. Det ble bare ikke gjort noe med det.

Akkurat som Nygaardsvold visste mer enn nok om tyskernes opprustning og politiske aggresjon.

Norge er et godt land for dårlige ledere. Det er landet uten konsekvenser.

Hadde politiet og departementene hatt en konsekvenskultur, så hadde ikke Breivik kunnet plassert bomben i Grubbegata 22. juli. Gata var jo vedtatt stengt fra lang tid tilbake, det var bare ikke blitt fulgt opp. Det samme gjaldt manglene i politiet, både med hensyn til samband, utstyr, bemanning og beslutningsstruktur.

Vi har hatt oppsmuldring av ansvar og til dels fullstendig resignasjon over at vedtak ikke blir fulgt opp, for å sitere [leder av 22. juli-kommisjnen] Alexandra Bech Gjørv i dag. Og hun fortsatte: “Ansvaret forstås på det intellektuelle plan, men erkjennes ikke dypt nok slik at det gir handling.”

Breivik hadde vært stanset dersom Norge ikke hadde vært et U-land innen elementær organisasjon og ledelse.

Jens Stoltenberg forsøker å berolige i dag, ved og si at mye allerede er gjort. Politiet og PST er tilført økte ressurser, helikopterberedskapen er styrket og den sentrale kriseledelsen er styrket på flere områder. Dessuten lover han at Stortinget skal få en rapport om saken.

Det er ikke beroligende i det hele tatt. Det er jo ikke planene, ikke en gang bevilgningene det er noe galt med. Det er gjennomføringsevnen. Og en ny rapport er verdiløs dersom den ikke fører til handling.

For Norge er landet uten konsekvenser. Det har jeg fra en standupkomiker: Freddy Kjensmo. Hver gang han kommenterer politikk på twitter hashtager han det med #LandetUtenKonsekvenser.

Sjelden har det vært så treffende som akkurat i dag.”

Vi slutter oss til dette.

.
.
.
.
.
.
http://blogg.orjas.no/?p=211

http://www.dagsavisen.no/samfunn/knusende%20dom%20over%20politiet/