Ytringsfriheten, retten til å gi uttrykk for hva man måtte mene uansett hvor populært eller upopulært det er, burde være selvsagt. Men det er den ikke. Alt for få forsvarer i dag denne retten.

Vi merket dette i en fersk sak som begynte i et annet land: Vi siterer fra Dagbladet: «[den] norske komikeren Amir Asgharnejad ... ble holdt igjen i sikkerhetskontrollen på flyplassen i Baku [etter Melodi Grand Prix]. Der ble han, i et lite forhørsrom, tett omkranset av myndighetspersoner, tvunget til å kle av seg og til å tråkke og spytte på det persiske flagget - mens de videofilmet. Etterpå truet de med å komme til Norge og drepe ham dersom han fortalte om mishandlingen.»

Hva var hans forbytelse?

Dagbladet: «Sammen med et P3-team reiste han til Baku tidlig i forrige uke for å lage en serie satiriske innslag for NRKs nett-tv. Asgharnejad, som har iransk bakgrunn, skapte karakteren Bijan - iransk tv-reporter som rapporterer hjem om nabolandet (og erkefienden) Aserbajdsjans mangler og utilstrekkeligheter. Sterkt overdrevet og karikert - som at de har små svømmebasseng, planter som er visne, skoler som utformes som McDonaldsrestauranter - og at homofilien er institusjonalisert og florerer. Alt sammen på persisk, med intervjuer av både tilfeldige folk på gata og MGP-deltakere. Det inneholdt både underliggende kritikk av det iranske regimet (som Amirs foreldre flyktet fra), samtidig som det testet det aserbajdsjanske regimets garanti om ytringsfrihet. Uvanlig smart og morsomt laget.»

At reaksjonen ble slik i Aserbajdsjan  er kanskje ikke så overraskende, men i Norge har denne episoden fått alt for lite oppmerksomhet. Det er dette som er poenget i den kommentaren vi siterer fra: «lørdag - på finaledagen - publiserte VG en sak om hvordan myndighetene i landet arresterte demonstranter samtidig som arrangementet gikk sin gang. Men én sak manglet: nemlig den om at den norske komikeren Amir Asgharnejad kvelden før var blitt holdt igjen i sikkerhetskontrollen på flyplassen i Baku.»

VG skrev altså ikke om denne alvorlige saken, og en reporter i Journalisten bagatelliserte det hele.

«At Norges største avis ikke skriver om dette, er eksempel på et ubehagelig skinnhellig forhold til ytringsfrihet - der bekvemmelighetshensyn eller mistro overfor krenkede personers vitnesbyrd, plutselig blir de førende prinsippene for en journalistisk dekning. Hvis Aserbajdsjan blir kastet ut av den europeiske kringkastingsunionen som en følge av dette, skal ikke VG skrive om det heller? En reporter i fagbladet Journalisten beklaget seg lørdag kveld på twitter over over at NRK brukte lang tid på å intervjue Asgharnejad på Kveldsnytt - for han hadde jo «faktisk framprovosert dette her». Når prinsipper blir komplisert realitet, er det altså lett å snuble - også i Norge. Det var ikke bare Asgharnejad og aserbajdsjanske myndigheter som ble avkledd i denne saken.»

Vi slutter oss til det siste: også norske mediers lunkne holdning til ytringsfriheten «ble avkledd i denne saken».

Hvorfor er norsk presse så lunken til denne ekstremt viktige saken?

Som kjent er norske journalister svært venstreorienterte. Norsk presse ligger derfor også langt til venstre. I Norge finnes det heller ingen konservative avsier, noe det gjør i alle andre siviliserte land. (At det ikke finnen noen liberalistiske aviser er opplagt.)

Det er derfor norsk presse legger så liten vekt på at de såkalt «borgerlige friheter» innskrenkes. Det er derfor norsk presse ikke reagerer på de stadig innskrenkinger i ytringsfriheten som skjer i vår tid.

Dette er svært ille fordi ytringsfriheten er sivilisasjonens siste skanse; dersom ytringsfriheten faller blir det raskt anarki.

De eneste norske partier som fullt og helt står for en total ytringsfrihet og har gjort det over tid er Venstre og DLF. Og vi kommer til å fortsette å gjøre det, uansett hvor upopulært det er blant den styrende elite i akademia og i pressen.

.
.
.
.
.
..

http://www.forytringsfrihet.no/

http://www.dagbladet.no/2012/05/30/kultur/debatt/mgp/aserbajdsjan/ytring...