Om innvandring og SSB og om å ikke se poenget
SSB har funnet ut at innvandring ikke lønner seg, og nyheten om dette er spredd i alle aviser og på en rekke internettfora. Men hovedpoenget har vi ikke sett omtalt noe sted.
Først om SSBs undesøkelse fra Nettavisen: “SSB: Innvandring lønner seg ikke. Innvandring gir økte inntekter til det offentlige de første årene, men etter hvert går regnskapet i minus. Det viser beregninger fra Statistisk sentralbyrå (SSB).
Forskningen fra SSB viser at innvandrere fra lavinntektsland innebærer høyere kostnader enn inntekter både på kort og lang sikt. Hovedårsaken er at de har lavere yrkesdeltakelse, lavere skattbar inntekt og får mer overføringer enn andre, skriver Dagens Næringsliv.
Men heller ikke tradisjonelle arbeidsinnvandrere er lønnsomme for offentlige budsjetter i det lange løp, ifølge regnestykket i SSB-rapporten «Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring». Rapporten er laget på oppdrag fra Velferds- og migrasjonsutvalget, også kjent som Brochmann-utvalget.
På kort sikt bidrar riktignok innvandrere fra Vesten og Øst-Europa positivt. De er gjerne ferdig utdannet og går rett i jobb når de kommer til Norge. Men på sikt bidrar de negativt ved at de over tid blir som nordmenn flest.
- Man skyver problemet foran seg hvis man hele tiden skaffer seg flere folk. I det korte bildet belaster ikke innvandrerne offentlige budsjetter med kostnadene knyttet til barndom og alderdom. Derfor kan det se ut som disse gruppene kan skaffe oss handlingsrom. Men disse skal også få barn og bli gamle. Det betyr at bildet endres over tid, sier forskningsleder Erling Holmøy i SSB.
Holmøy peker på at en gjennomsnittsinnbygger i Norge bidrar med mindre inntekter enn han eller hun får igjen i form av velferdstjenester og overføringer. Det er oljeinntektene som bidrar til å gjøre dette mulig. Men når antall innbyggere øker som følge av innvandring, blir det flere å dele oljeformuen på. Dermed blir innvandring et underskuddsforetak over sikt.” (sitat slutt).
I et fritt system vil selvsagt innvandring lønne seg. Om det kommer flere mennesker til et land for å jobbe så vil dette øke produksjonen, og velstanden i landet vil stige. Typiske eksempler er USA på 1800-tallet, og Hong Kong.
Men med innvandring til velferdsstater er det annerledes. Det som gjør at innvandring til velferdsstater over tid ikke lønner seg er at etter hvert får innbyggerne krav på så mye goder fra det offentlige at regnestykket til slutt vil gi minus, dvs. innbyggerne har produsert mindre enn de forbruker.
Men problemet her er ikke innvandring, problemet er tilbudene fra det offentlige.
Det er altså ikke slik at innvandring ikke lønner seg, det som er poenget er at velferdsstaten er et tapsprosjekt. Det SSB egentlig har funnet ut er at velferdsstaten på ett bestemt område går med tap. Men det burde være lett å se at det samme skjer på en rekke andre områder.
Noen eksempler: Skolen. Her brukes det mer og mer penger, det blir flere og flere ansatte (lærere og administratorer), det blir flere ansatte pr elev, men kvaliteten på de elevene som fullfører blir dårligere.
Skolens formål er å gi barn og unge kunnskap og innsikter som de trenger i livet, men det er opplagt at her fungerer dagens skole ikke veldig godt, til tross for at det brukes svært mye penger. Mye av det de lærer og også ikke riktig.
Disse vil derfor være mindre produktive i voksenlivet enn de kunne ha vært dersom de hadde fått en god utdannelse, noe de ville ha fått i private skoler som måtte konkurrere om elevene.
Infrastruktur: Formålet er å sikre at folk enkelt og greit kommer dit de skal når de skal. Men dagens veier er dyre og dårlige og er i sentrale strøk ofte plaget av køer; togene er ofte forsinket, noe som er til stor plage for alle som bør komme tidsnok på jobb og som er avhengige av tog.
Helsevesenet: vi har sommel og rot, og det er fortsatt helsekøer. Videre brukes det mye penger på forskning/behandling av “kule” sykdommer som rammer få (AIDS), og det brukes mer penger på sykdommer som rammer menn (hjerte kar) enn på sykdommer som rammer kvinner (fibromyalgi).
Mange blir værende syke og kan ikke arbeide. Andre prioriteringer ville ha ført til en mer produktiv effekt.
Videreutdanning: det utdannes alt for mange akademikere, og for få håndverkere. Elektrikere og rørleggere og snekkere og murere er langt mer produktive enn sosiologer og kunsthistorikere. Lærlingeordningen fungerer svært dårlig.
Trygdeordningene: de skulle hjelpe folk som ikke kan arbeide, eller folk som i en midlertidig ordning ikke kan arbeide. Men i dag har vi mer enn 600 000 mennesker i arbeidsfør alder som går på trygd, og det er vanskelig å tro at alle disse har så liten arbeidsevne som tallene tyder på. Dessuten er “naving” – å droppe skolen et år eller to for å gå på trygd isteden – så utbredt at begrepet kommet inn i vokabularet.
Så poenget er ikke at innvandring ikke lønner seg, poenget er at ingenting i velferdsstaten lønner seg over tid.
Dette har å gjøre med at velferdsstaten innebærer at politikerne for bli valgt må love mer og mer til velgerne: “stem på meg så skal staten gi deg ….“. Men alle disse tilbudene må finansieres, og derfor må skatter og avgifter økes hele tiden. Og skattene og avgiftene er det reellt sett bare de produktive som betaler, og de betaler på den måten at de får mindre igjen for sin produksjon. Dette føre til at produksjon blir mindre og mindre lønnsomt, mens det blir mer og mer lukrativt å bare motta ytelser fra det offentlige.
Det er derfor alt ved velferdsstaten over tid vil være tapsprosjekter.
Hvis man derimot har en fri økonomi - en økonomi uten reguleringer og uten støtteordninger - vil markedsmekanismen sørge for at alle prioriteringer skjer slik at de blir mest mulig effektive. I velferdsstaten er denne effektive mekanismen satt ut av spill, og prioriteringene skjer etter hva som på kort sikt kan gi politikerne mest stemmer. Og som vi ser, og som SSB nå har vist på ett område; dette er ikke bærekraftig på sikt.
Så det vi bør seg frem til er en undersøkelse fra SSB som sier at alt ved velferdsstaten er tapsprosjekter. Men det tar vel noe tid før vi vil få se noe slikt.
.
.
.
.
.
.
.