Landbruksoppgjøret
Landbruksoppgjøret er i gang, og vi opplever det som alltid følger dette ritualet: Bøndene klager over lave inntekter, det kommer annonser som inneholder tvilsomme eller usanne påstander (Staavi: “overskriften «Ni av ti nordmenn støtter bøndene» … er en løgn av skandaløse dimensjoner”, link nederst), bønder stenger motorveier med traktorer, det kommer planer om aksjoner – i år skal butikkene tømmes for brød (?), man ser plakater og annonser med tekster som “Nå har Jens lagt det store egget” og “Regjeringa har det mest i kjeften – [inntekts]gapet [mellom bønder og andre] øker”.
Det det handler om er at bøndene er i forhandlinger med staten og de krever mer penger fra staten.
Dette kan skje ved direkte overføringer dvs. ved at dagens overføringer økes, ved at konkurranse fra utenlandske bønder begrense ytterligere i form av øket toll og sterkere importbegrensninger, eller ved at prisen på landbruksvarene i butikkene økes.
Dette er et svært komplisert regime. Ingen har oversikt over alle støtteordningene og ingen er fornøyde. Men aller verst; utvalget av landbruksvarer i norske butikker er dårlig, og maten er dyr.
DLF mener at alt dette – produksjon og salg av landbruksvarer - bør skje under en helt annen organisering enn den vi har i dag. Vi mener at landbruket skal være helt uten statlige reguleringer, og helt uten støtte- og beskyttelsesordninger. Vi mener at enhver bonde skal kunne drive som han vil, at han skal kunne produsere det han ønsker - korn, melk, kjøtt, frukt, ull, etc. – uten restriksjoner fra staten og uten beskyttelse mot konkurranse fra andre tilbydere, og at han skal kunne selge det han produserer til de priser som bonden og kjøperen blir enige om. Vi vil altså ha et helt uregulert landbruk.
Dersom en bonde da synes at hans inntekt blir for lav så kan han finne seg noe annet å gjøre.
Dette systemet vil føre til at hele landbruksbyråkriet blir borte, og dette vil gi enorme innsparinger og gi rom for øket produktivitet - de som er i reguleringsindustrien vil da kunne skifte over til produktive jobber. Videre vil det føre til at produksjonen foregår der hvor den kan skje mest effektivt; om det er i Norge eller i Polen eller i Brasil spiller ingen rolle. Dessuten vil matvarene også bli billigere, og prisen i butikken vil være reell; det vil ikke være slik som i dag hvor vi betaler en god del av det maten vår koster over skatteseddelen. En fjerning av reguleringene vil også føre til at tilbudet i butikken blir større.
Viktigst, et system hvor alt skjer frivillig uten statlige tvangsinngrep er også det enste som er moralsk.
Men hva med de vanlige innvendingene? Det sies at vi i Norge har så høye priser for å sikre bosettingen i distriktene, og for å ha en beredskap mht. matvareproduksjon.
Ang. bosettingen i distriktene så mener vi det er galt å tvinge alle nordmenn til å betale mer for maten fordi noen vil bo i distriktene. Å bo i distriktene har fordeler og ulemper, og DLF mener at vurderingen av disse fordelene og ulempene bør være helt opp til hver enkelt, og det er galt at befolkningen skal tvinges til å gjøre det enda med attraktivt å bo i distriktene ved å subsidiere lønnen til noen av de som arbeider der. Hvis noen vil gjøre dette frivillig så må de gjerne gjøre det, men det er galt å tvinge noen til dette (skatter og avgifter fra statens side er uttrykk for tvang). Ang. beredskap så mener vi at det er helt feilslått i dag å basere oss på at vi skal bli utsatt for en langvarig blokade som gjør at vi ikke kan importer mat fra utlandet i en så lang periode at vi må dyrke maten selv. Men igjen, hvis noen frivillig vil arbeide for dette så har de all rett til det, men vi mener at det er galt å tvinge noen med på noe slikt.
Alt i alt: landbruket bør dereguleres fullt ut, alle støtteordninger må opphøre, og alle importrestriksjoner må opphøre, I tillegg må alle statlige restriksjoner på bøndenes næringsdrift opphøre.
.
.
.
.
.
.