40 000 mennesker var samlet på Youngstorget i regnværet går for å synge sangen som 22.-juli-terroristen hater, “Barn av regnbuen”. Dette har vakt stor oppmerksomhet. Vi siterer fra VG: “Arrangørene regnet med at 2.000 skulle møte opp, men håpet på noen flere. Plutselig står 40.000 mennesker på Youngstorget i Oslo og synger at de er regnbuebarn, skriver svenske Aftonbladet.

«Med fargerike paraplyer, roser og norske flagg var om lag 40.000 mennesker samlet i Oslo for å protestere mot Anders Breivik. De sang en folkevise attentatmannen hater, skriver tyske Der Spiegel.”

Hvordan har 22.-juli-terroristen reagert på dette? Vi skal spekulere litt om dette nedenfor.

Pressen har også i stor detalj referert fra den nå pågående rettssaken. Side opp og side ned i papiravisene fortelles det om alle detaljer fra det som skjedde 22. juli, om terroristens begrunnelse, og alle mulige såkalte fagfolks vurderinger gjengis. Tilsvarende skjer i nettavisene, og i nyhetssendingene på TV. Dette betyr at terroristens synspunkter og hans begrunnelser får en kolossal eksponering. Alle får mulighet til å se hva han mener og hvorfor, og med det omfang og en oppmerksomhet som dekningen får, fortelles at disse synspunktene er svært viktige.

Det pressen og rosekoret sier er altså at terroristens synspunkter er viktige og fortjener stor oppmerksomhet. Men dette gjør det også mulig for terroristen å nå frem til sympatisører og meningsfeller, reelle og potensielle.

Hva føler terroristen når han ser at han er gjenstand for all denne oppmerksomheten? At mange, svært mange, vil ta sterk avstand fra det han har gjort er noe han har visst siden han begynte å planlegge terrorhandlingen og massedrapene. Men hva er det han føler nå, når han får all denne oppmerksomheten? Hva føler han når avisene er fulle av omtale av ham og hans meninger, og hva føler han når 400 00 mennesker samler seg for å synge en sang om forbrødring og medmenneskelighet, en sang han hater? Kanskje føler han stolthet?

Kanskje han tenker “dette skjer på grunn av meg. Dette betyr at jeg er en viktig person. Dette betyr at det jeg står for er viktig. Uansett er dette akkurat det jeg ønsket meg, jeg ønsket meg oppmerksomhet for mine synspunkter og mine meninger: Arbeiderpartiet og kultureliten er landsforrædere som selger Norge med vitende og vilje og har som bevisst mål å gjøre landet om til et muslimsk diktatur. All denne oppmerksomheten viser at alle mener at dette synspunktet er viktig og fortjener oppmerksomhet, og nå får dette standpunktet en kolossal markedsføring, akkurat som jag planla!”.

Kanskje er det slik han tenker.

Etter vårt syn er terroristens meninger (kort gjengitt over) skrullete. De har ingen virkelighetsforankring, de har intet snev av noen rasjonell begrunnelse. Videre var handlingen han utførte 22. juli ekstremt ond.

Terroristen er en ubetydelig, talentløs person som ikke har klart å gjøre noen karriere eller noe inntrykk på noen gjennom legitime virkemidler. Han var inntil 22. juli en total ubetydelighet. Men enkelte slike mennesker mener at de er svært talentfull og innsiktsfulle, og mener at de har en viktig rolle å spille på verdenshistoriens scene. Ofte utfører de voldelige handlinger for å vise dette. I og med terroraksjonen så har abb på et vis klart det. Ved å fyre av en bombe og ved kaldblodig å drepe innpå 70 forsvarsløse barn og ungdommer har han vist at han i egne øyne er en viktig person.

All oppmerksomheten gjør ham viktig, og etter vårt syn fortjener han ikke det. Videre fører all oppmerksomheten til at han får oppfylt sitt ønske med terrorhandlingene, og han når ut til virkelige og potensiell meningsfeller. Etter vårt syn er derfor all denne oppmerksomhet en svært uheldig.

Hvordan burde man ha forholdt seg til ham? Rettssaken burde selvsagt gått omtrent slik den nå går, men ellers burde terroristen blitt ignorert. Pressen burde praktisk talt ikke ha skrevet om ham, og det burde ikke vært noen demonstrasjoner (bortsett fra de som skjedde umiddelbart etter 22. juli).

Terroristen er en ubetydelig og skrullete; at han hevder å være kommandør i en tempelorden, at han lot seg fotografere i en egenkomponert uniform dekorert med plastjuggel, etc. viser dette hinsides enhver tvil. Handlingen 22. juli viste at han også var ekstremt ond.

Skal man bekjempe en som denne terroristen, hans meninger, hans meningsfeller og hans viktighet er det best å vise likegyldighet. Kun da kan man vise hvor uviktig han er og hvor tåpelige hans meninger er. Terroristen er en ubetydelig person, hans meninger er skrullete, og overfor det store publikum fortjener disse meningene hverken gjendrivelse eller oppmerksomhet, de er totalt absurde. Det beste ville være om alle aviser, alle TV-kanaler, og publikum generelt ignorerte ham.

Dessverre er demonstrasjonene og presseomtalen akkurat det han ønsket seg, og de vil styrke hans meninger og hans meningsfeller.
.
.
.
.
.
.
.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/22-juli/rettssaken/artikkel.php?artid...