Skolen har nærmest vært en slagmark de siste tiårene. Det har stadig vært reformer, det har stadig vært nye forsøksordninger, nye metoder og tilnærminger er blitt forsøkt. Det er ikke lenge siden Reform 94, Reform 97, Kunnskapsløftet. Noen har ment at kunnskap har fått for stor plass, og så har andre ment at kunnskap har fått for liten plass.

Noen har krevet “ro i skolen”, andre har ment at ro er det siste man skal ha i en skole, en skole skal være et levende samfunn hvor det er strid og uro – kun på denne måten kan man få interesserte og engasjerte elever.

Men hva er resultatet? Ifølge undersøkelser som TIMMS og PISA ligger norske elever så vidt over gjennomsnittet i OECD-landene, dette selv om Norge er blant de land i verden som bruker mest penger per elev og har flest lærere pr elev.

Det ser ut til at innsats og engasjementet og investeringer ikke har gitt utslag i at elevene er blitt klokere, mer kunnskapsrike og dyktigere.

Men hvordan er da skolen blitt? En rektor tar bladet fra munnen i en kronikk i Aftenposten i går. Vi siterer:

“ … temaet for denne kronikken er den byråkratiserende samfunnstrend som nå har nådd den videregående skole med full styrke, …

Byråkratiseringen er nemlig på vei mot et alarmerende stort omfang, og gjør at man som rektor har behov for, på et nasjonalt plan, å bli opplyst om hvorvidt dette er en ønsket utvikling, eller et resultat av en rekke uheldige omstendigheter. Er det en ønsket utvikling, skal ikke jeg i min rolle, gå inn på noen politisk debatt om dette. Da tar jeg heller konsekvensene, og melder meg ledig på arbeidsmarkedet. Er det derimot ikke en styrt eller ønsket utvikling, noe jeg håper og tror, vil jeg gjerne bidra til å se hva vi kan gjøre med dette.

Man må ikke, man må absolutt ikke, nedsette et nytt utvalg. Byråkratisering er ikke et naturfenomen, selv om det kan virke slik. [DLF: Nei, byråkratisering er et nødvendig resultat at statlig innblanding og styring.]

Bakgrunnen for min bekymring, er en tilsyn-, undersøkelse- og innsynstrend som gjør at vi tidvis bruker mer tid på å beskrive vår virksomhet, enn å utvikle og lede virksomheten. Vi har i de siste månedene hatt flere tilsyn fra Arbeidstilsynet, Fylkesmannen, og nå fra Miljørettet helsevern. Dette kommer i tillegg til en tett oppfølging fra en god skoleeier. Hver for seg gode formål, og noen helt nødvendig, men samlet tvinger det skolen inn i en byråkratisk hverdag som går på bekostning av tiden vi bruker på elevene våre.

I tillegg er vi gjenstand for et særdeles stort antall undersøkelser og obligatoriske studier av skolen. Fra flere direktorater, fra KS, fra ulike departementer og fra et stort og sammensatt nettverk av forskningsmiljøer. Jeg har forsøkt å si nei til noen. Glem det. Ikke rart det er liten arbeidsledighet blant samfunnsvitere, tenker jeg da.

Byråkratitrenden gjør seg forøvrig også absolutt gjeldende på lærernivå, men dette temaet dekkes ikke her. Jeg tror det er viktig å skille dette, ellers klarer vi aldri å få frem et nyansert budskap av hva som faktisk er problemet. Vi blir da alle plassert i den unyanserte innboksen for sutrende skolefolk, og slike innlegg har vi som nevnt nok av. Da lider vi samme skjebne som rapporten fra Tidsbrukutvalget fra 2009, som ikke evnet å skille «tidstyvene» fra hverandre, og dermed har endt opp med å bli lagt i samme skuff som de fleste av Balle Klorins rapporter fra 1970-tallet.

Denne kronikken konsentrerer seg derfor om byråkratiet vi møter på skolenivå.

Hvem kan gjøre noe? Det er her maktesløsheten trer inn, og som sikkert gjør at det ikke er daglige protester på utviklingen, eller at det preger presseoppslagene i større grad. For vanligvis henvender man seg til sin øverste fagminister for hjelp. Akkurat her kan det se ut som om selv dette ikke er tilstrekkelig. Det kommer nemlig mye skolens vei som ikke er fra hennes departement eller underliggende etater.

Statsministeren, da? Han har sikkert viktigere ting å gjøre enn å koordinere byråkratiet ut av skolen. Kongen? Nei da, men jeg forsøker her å vise den desperasjonen som kryper inn i en rektors sinn når ansvaret pulveriseres, og når en ny undersøkelse eller et nytt tilsyn ikke har samme ansvarlige som det forrige, og ingen man henvender seg til kan gjøre noe med dette. Som en mellomleder med ellers vide fullmakter, er man her helt maktesløs.

Det må avklares roller og ansvar på nivåene over oss, og man må begynne med seg selv som overordnet myndighet. Man må se på den mengden undersøkelser og delvis overlappende tilsyn som skolene utsettes for, og vurdere om dette er en ønsket utvikling, eller om det er noe man ønsker å redusere. Man må ikke, man må absolutt ikke, nedsette et nytt utvalg. Byråkratisering er ikke et naturfenomen, selv om det kan virke slik når man skal gjøre noe med det.

Jeg sier ikke at dette over natten vil gi en bedre skole. Eller at alle tilsyn og undersøkelser umiddelbart må fjernes. Opprett gjerne nasjonale tilsyn som snur og vender hele virksomhet med jevne mellomrom. Men la oss drive skole i mellomtiden.

Jeg har en drøm om at det kommer et initiativ, kombinert med gjennomføringsevne, for å snu denne utviklingen. Jeg har en drøm om at dette lykkes, og at skoleeier og jeg som rektor i lange perioder kan ha oppmerksomheten omkring å utvikle skolene våre. Jeg har en drøm om at dette vil gi bedre og mer motiverte rektorer, som da kan ta tak i tidsbruken innad i skolen. Det er min drøm …” (sitat slutt).

La oss ta med et par sitater fra andre skole-saker:
“Hovedverneombud … i Utdanningsetaten sier problemet med elevvold ikke er et typisk Oslo-fenomen, men merkes over hele landet.

Lærere får steiner og stoler kastet etter seg. Hovedverneombud for lærerne i Osloskolen … mener lærerne har lite å stille opp med i møte med vold og trusler.”

“Læreren underviste i feil fag og sovnet under heldagsprøve. Elevrådsleder … på Rjukan videregående sier de har slått alarm flere ganger om utilregnelige lærere, uten at skoleledelsen har gjort noe. …. Elevrådet mener skoleledelsen ikke har tatt tak i problemene med lærere som ikke skal være i stand til å gjennomføre undervisning.”

Skolen er svært viktig. Det er her barn og unge kan skaffe seg de kunnskaper de trenger for å få gode liv som voksne, og det er her de lærer seg å fungere sammen med andre i ulike former for arbeid. Det er også her de finner ut mye oms sel slev, og hvor de skaffer seg et grunnlag for den veien de vil velge videre.

Skolen bør derfor være best mulig.

Videre vet vi at den norske skolen er fylt opp av svært dyktige og engasjere mennesker som vil elevenes beste og som gjør en kolossal innsats for at dette skal bli mulig. Dette gjelder ikke bare lærene, men også administratorer, rådgivere, og folk i de meget viktige støttefunksjonene.

De er da ikke bare en skam, det er et svik mot generasjon etter generasjon av unge at den skolen de usettes for er så dårlig.

Dette skyldes altså ikke de som jobber i skolen, dette skjer til tross for dem. Det skjer pga. de rammebetingelsene og de ytre forhold som politikerne trykker ned over hodet på elever, lærere, pedagoger og foreldre.

Vi må få en løsning på dette, og så raskt som mulig.

DLF vil at politikernes innblanding og styring av skolen skal opphøre: vi vil (i første omgang) at den enkelte skole skal styres av (et råd valgt av) lærerne, administrasjonen og foreldrene, og at dette skal stå helt fritt på alle områder: det skal kunne velge fag, det skal kunne velge lærere, det skal kunne velge ansettelsesbetingelser, det skal kunne velge pensum, det skal kunne velge pedagogiske metoder, det skal kunne velge ordensregler, det skal kunne sette betingelser for utvisning, osv.

Vi har full tillit til at et slikt råd vil kunne gjøre den enkelte skole til et langt bedre tilbud til elevene en dagens skole dessverre er blitt.

Men noe slikt vil ikke kunne bli gjennomført med det første, et slikt opplegg vil ikke bare være i strid med en rekke av dagens gjeldende lover (vi mener da at disse må endres for at dette skal kunne setts i verk), det vil også bli bekjempet med nebb og klør av både fagforeninger og politiske partier.

Så derfor vil nok den begredelige tilstand og den negative utvikling i skolen bare fortsette noen tiår til, dessverre.
.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Innsynstyranniet-6787585.html

http://www.aftenposten.no/jobb/--Lrere-fr-steiner-og-stoler-kastet-etter...

http://www.dagbladet.no/2012/01/02/nyheter/rjukan_videregaende/elevstrei...