Politiet gikk i går ut med en omfattende beklagelse etter den mangelfulle innsatsen i forbindelse med terrorangrepene 22. juli. Det tok lang tid før terroristen ble stanset, og dette skyldes dårlig beredskap i politiet, ressursmangel, uklare kommandolinjer, manglende utstyr, dårlige varslingsrutiner, etc. Avisene er i dag fulle av omtale av disse punktene, og vi har ingen problemer med å si oss enige i at dette var kritikkverdige forhold.

Heldigvis er det slik at man lærer av den slags erfaringer. Etter det som skjedde 22. juli vil politiet og myndighetene gå igjennom alt dette, og lage bedre rutiner slik at dersom noe lignede skulle skje igjen så vil politiet være langt bedre i stand til å stoppe angrepene på et langt tidligere tidspunkt.

Men det er et punkt som vi ikke har sett berørt og som vi gjerne vil si noen ord om. Aftenposten skriver i dag følgende i sin papirutgave: “Den første politipatruljen med to bevæpnede politifolk om bord ankom Utvika kl 1751. Ifølge rapporten rykket de ikke rett ut til Utøya fordi de ikke fant båter ved kaia, selv om der var flere båter i Utvika camping 200 meter unna ... Deres ordre var å observere frem til politibåten plukket dem opp. De hadde ikke fått order om å dra over til Utøya …”.

Militærhistorikeren Victor David Hanson analyserer is sin bok “Carnage and Culture” elementer som gjør at noen hærer vinner og at noen hærer taper. Et viktig element ved de hærene som vinner er at kulturen de kommer fra, og som da også dominerer blant soldatene, er preget av individualisme, selvstendig tenkning og entreprenørånd, og at de hærene som taper kommer fa kulturer preget av hierarki og autoritetsdyrking.

Mer spesielt: i de armeer som gjør det best på slagmarken er det slik at soldater og offiserer tar initiativ, de analyserer situasjonenene de kommer opp i, de tar valg, de satser, de er kreative, de venter ikke på ordre før de gjør det de må og kan gjøre, nemlig sette i gang angrep mot fienden (forutsatt at de har ressurser og materiell).

I de armeer som taper er det gjerne motsatt, der sitter soldatene og venter på ordre, der lar de seg heller drepe enn å tenke selvstendig og å gå til angrep hvis det er mulig.

I de armer som vinner lar mannskapene seg ikke skremme av at de kanskje gjør noe galt når de ikke handler på basis av eksplisitte ordre. I de armere som taper vil ingen gjøre noe annet enn det de helt eksplisitt har fått beskjed om.

Hvis vi anvender dette på det som fortelles i det vi gjenga fra Aftenposten, så vet vi at bevæpnede politifolk, antagelig med tilgang til verneutstyr som hjelmer og skuddsikre vester, ankom Utvika kl 1751 (mer enn en halv time før terroristen ble stoppet), og at det var båter rett ved. De visste at det foregikk skyting på Utøya, og de visste at der var det innpå 500 forsvarsløse barn og ungdom. I stedet for å rykke ut til Utøya så ventet de på ordre, og når ordren kom dro de til et annet sted lenger unna.

Hadde disse politifolkene rekvirert en båt og dratt over til øya kunne terroristen ha blitt stoppet en halv time tidligere. Men de gjorde altså ikke dette fordi de ikke hadde fått ordre om det.

Nå er vår mening ikke å kritisere disse politifolkene som reiste vekk fra sin mulighet til å stoppe terroristen (dette var en ekstremt vanskelig situasjon og det er lett å være etterpåklok). Det som er poenget er at dersom politikorpset hadde vært preget av en innstilling som gikk på at man skal beskytte uskyldige og man skal så raskt som mulig uskadeliggjøre voldsmenn uten å vente på en eksplisitt ordre dersom det er rimelig åpenbart at man ved å handle med en gang kan utføre en avgjørende innsats, så skal man det.

Det vi kritiserer er altså en kultur som ikke verdsetter initiativ og entreprenørånd, men som i stedet reelt sett sier “uansett fare for publikum, vent på ordre!”

Ville ikke dette være utsette politifolkene for unødig fare? Vel, på dette stedet var et betydelig antall sivile i sving med sine egne båter; de dro ut på sjøen og plukket opp flyktende ungdommer fra vannet - uten ordre, uten skuddsikre vester, etc. Dette var privatpersonene som ikke nølte og som reiste ut med sine egne båter for å hjelpe til. Men politiet, bevæpnet og med skuddsikre vester og hjelmer, de venter på ordre, og reiser så vekk for å ta en båt fra et sted svært langt unna når det kommer en ordre.

Det som skjedde 22. juli var forferdelig. La oss håpe at alle involverte har lært, og at dersom noe lignende skulle skje igjen så er de som har som jobb å stoppe det langt bedre forberedt enn politiet var 22. juli 2011.

.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/22juli/Politiet---Vi-beklager-at...

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/22juli/--Beklagelse-viktig-for-a...