Frihetstilhengere blir iblant begeistret av konservative politikeres retorikk. De snakker ikke sjelden om deregulering, privatisering og skattelettelser. Men når de komme til makten viser det seg nesten alltid at de konservative er like styringsivrige og like store motstandere av individuell frihet som sosialdemokratiske politikere er.

Av de som har hatt en retorikk som har inneholdt frihetsvennlige elementer, men som har skuffet etter at de har kommet til makten er George Bush jr., David Cameron og Angela Merkel (hvis vi holder oss til ledere i store land de siste tiårene).

Vi vil også nevne at det finnes et par unntak fra denne regelen, Ronald Reagan og Margareth Thatcher førte en poltikk som på viktige områder øket frihet og dermed hadde som resultat at velstanden økte.

Liberalister sier derfor at det er liten forskjell på konservative og sosialdemokrater, og vi har fått en del pepper for det. Men nå har selveste Aftenposten trykt en kommentar som sier akkurat det samme. Kommentaren tar for seg de to kandidatene ved det kommende presidentvalget i Frankrike, og sammenligner den konservative Nicolas Sarkozy og sosialisten Francois Hollande.

For å understreke at disse to kandidatene er nærmest identiske brukes navnet Nicolas Hollande. Sarkozy har nå sittet en periode som president, og selv om han før han ble valgt hadde en retorikk som inneholdt noen frihetsvennlige elementer, så har hans politikk de siste årene vært nærmest identisk med den politikken en sosialdemokrat ville ha ført. Sarkosys retorikk før det kommende valget er derfor mer sosialdemokratisk enn den var for fem år siden. Men vi foregriper, la oss gi ordet til Aftenposten:

“NICOLAS HOLLANDE - det var tittelen på en skarp kommentar til den franske presidentvalgkampen i vinter. Det sammensatte navnet antyder at de to viktigste kandidatene, Nicolas Sarkozy og François Hollande, har standpunkter som flyter over i hverandre.

Forfatteren og samfunnsdebattanten Nicolas Lecaussin skrev i The Wall Street Journal at det er galt å betrakte de to som motpoler i den økonomiske politikken. Etter hans mening er de heller litt for enige.

Og her er begrunnelsen: Både den konservative Sarkozy og sosialisten Hollande ønsker nye skatter og avgifter. Begge foreslår nye offentlige støtteordninger og statlige inngrep.

Hollande vil for eksempel pålegge næringslivet å reservere flere hundre tusen jobber for unge på såkalte "fremtidskontrakter". Eldre arbeidstagere skal hjelpes med noe som kalles "generasjonskontrakter". Sarkozy svarer med et forslag om å pålegge bedriftene å ta inn langt flere lærlinger enn nå.

Hollande foreslår en skattesats på 75 prosent for inntekter over en million euro (7,4 millioner kroner). Dette er blitt en stor markeringssak i valgkampen. Sarkozy ønsker på sin side å senke inntektsskatten, men vil kompensere ved å øke merverdiavgiften.

Begge kandidatene er enige om at det bør opprettes en ny investeringsbank finansiert og kontrollert av staten. Begge har også sans for en helt ny skatt på finanstransaksjoner.

Denne sterke viljen til å styre - noen vil si dirigere - er en fransk tradisjon. Kontrasten er særlig stor til Storbritannia og USA.

Sosialistpartiet under Hollande ligner det britiske arbeiderpartiet før "New Labour" slo igjennom på 1990-tallet.

Hos de franske sosialistene har mange av de klassiske holdningene fra tiårene etter 1945 overlevd. Et eksempel: Når Hollande snakker om boligpolitikk, er det gjerne for å kreve strengere regulering av husleiene. Kanskje ikke spesielt fremtidsrettet, men for mange inngir sosialistpartiet en følelse av stabilitet og trygghet i en krisetid.

Om Hollande ikke er noen ny Tony Blair, så er heller ikke Sarkozy noen ekte åndsfrende av Margaret Thatcher og andre konservative ideologer i den engelsktalende verden.

Tidligere i sin karriere kom Sarkozy iblant med utsagn om at han beundret USA og friheten i det amerikanske samfunnet. Det ble betraktet som forfriskende, moderne og et brudd med stivnet tenkning fra general de Gaulles dager.

Men dette var før finanskrisen på nytt gjorde økonomisk liberalisme til noe suspekt i mange franskmenns øyne. [DLF: krisen var, som alle andre økonomiske kriser, forårsaket av statlig tukling med økonomien, og ikke av økonomisk liberalisme] ….. “ (sitat slutt).

Slik er det alltid – eller kanskje vi burde si “nesten alltid” i og med de to unntakene nevnt over: konservative politikere skuffer alltid når de kommer til makten. De er like styringsivrige som de som også i navnet er sosialdemokrater.

Hva betyr dette i praksis her og nå? Det betyr at de som er tilhengere av individuell frihet skader den saken de tror på dersom de støtter eller stemmer på konservative partier i Norge. En stemme på Høyre eller FrP er derfor ikke bare en bortkastet stemme, den er en stemme for en ytterligere reduksjon av den individuelle friheten. Vil du vise at du er for individuell frihet, stem DLF!

.
.

.
.
.

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Lengsel-etter-en-tapt-try...