Personer i kirkeasyl
“Jelena har ikke vært ute på tre år” leser vi på nrk.no, og artikkelen fortsetter:
“Jelena … stirrer ut av vinduet. De siste tre årene har hun verken kunne gått på butikken eller vært ute med søpla. – Jeg husker ikke helt hvordan det er ute, sier hun.
Jelena (31) og den alvorlige syke lillebroren Bogdan (15) tilhører en stadig mindre asylsøkergruppe i Norge. På få år har antall kirkeasylanter krympet drastisk. Ifølge Norsk organisasjon for asylsøkere er ikke det så rart.
– Kirkeasyl er ekstremsport, sier rådgiver Jon Ole Martinsen i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS).
For Jelena som gikk i kirkeasyl i Pinsemenighetens lokaler i Tømmervika i Stokmarknes i 2009 blir det lange dager.
– Som mindreårig får Bogdan lov å forlate kirkeasylet for å gå på skole. Det var vanskelig å være inne i huset hele tiden i begynnelsen, men nå har jeg funnet Gud, og leser i bibelen, og det går bra. Heldigvis er det mange som kommer på besøk og hjelper oss. Uten dem hadde det ikke gått, sier hun til NRK.no.”
Der er forferdelig å lese slikt. Og slike forhold omfatter ikke bare denne kvinnen, det gjelder alt for mange i Norge i dag.
Hvorfor skjer det? Det skjer fordi vi i Norge har ordnet det slik at alle som er her lovlig har krav på en mengde tilbud fra det offentlige. De har krav på bolig og mat og klær (hvis de ikke klarer å skaffe dette selv), de har krav på å få dekket kostnader ved utdannelse, de har krav på trygd, de har krav på pensjoner, etc.
Dette er dyrt for staten. Så for å spare på utgifter må staten nekte folk å komme hit (noen slipper inn, selvsagt) ; enhver som kommer kan jo bli en stor utgift for det offentlige.
Så pga. dette sier altså staten til en rekke mennesker som er (ulovlig) i Norge at “dessverre, vi har ikke råd til å gi dere en høy levestandard i Norge, så dere må reise hjem til ufrihet og fattigdom og nød og elendighet”.
Da kan man kanskje tenke seg at disse “ulovlige” vil svare at “men jeg vil ikke ha noe fra staten, jeg kan skaffe meg en jobb og klare meg på egen inntekt!”, hvorpå staten sier at dette er ulovlig (det er ikke ulovlig å klare seg på egen inntekt, men man kan ikke reservere seg mot det offentlige sikkerhetsnett og de statlige støtteordniger som skal sikre alle i Norge).
Så fordi vi ikke kan gi alle som kommer hit en høy levestandard på statens bekostning skal et stort antall mennesker sendes ut av landet eller nektes å komme hit selv om de er villige til å arbeide.
Vi i DLF synes dette er svært kritikkverdig, men det er et resultat av den sosialdemokratiske samfunnsordning vi har. Når man har rett til å bli forsørget på fellesskapets regning vil felleskapets talsmann, staten, sørge for at nye ikke kan komme inn (eller sørge for å redusere antallet som får komme inn).
DLF vil ha en annen ordning. Vi vil ha en ordning som innebærer at man ikke har krav på noe fra staten (annet en beskyttelse mot kriminelle), og at enhver kan leve av det han selv tjener. Da vil enhver som kommer hit måtte arbeide for å forsørge seg selv (evt. leve på private og derved frivillig finansierte velferdsordninger), og da vil man ikke komme i den situasjon at vi som i dag må kaste fredelige mennesker ut av landet.
For å oppsummere: å sende ulovlige innvandrere og de som er i kirkeasyl ut av landet er ille, men det er et uunngåelig resultat av den sosialdemokratiske velferdsstaten vi har i Norge. (Dette gjelder fredelige mennesker. At utlendinger som har begått reell kriminalitet blir sendt dit de kom fra er noe vi støtter.)
DLF vil ha et system hvor man ikke har noen statlige støtteordninger, og hvor alle som vil komme hit for å jobbe skal få lov til det. Da vil alle som kommer hit være med på å øke velstanden, og dette blir annerledes enn i dag hvor en del av de som kommer blir en belastning på alle som jobber produktivt.
.
.
.
.