Menneskehandel ved Oslo universitetssykehus
“Oslo universitetssykehus involvert i menneskehandel” var den noe spesielle påstanden i en reportasje på Dagsrevyen i går 7/3.
Poenget var at tre filippinske kvinner hadde fått arbeid som hjelpepleiere på sykehuset, og at deres betingelser for opphold og arbeid i Norge reelt sett var å sammenligne med slaveri. Og visstnok var personale ved Oslo universitetssykehus på en aller annen måte med på dette (mer om dette i artikkelen som er linket til nedenfor).
Vi er ikke uenige i at disse kvinnenes arbeids- og leveforhold var forferdelige, men vi vil se litt på den egentlige årsak til at det ble slik. Men først gir vi ordet til NRK. Det følgende er hentet fra nrk.no:
“Sykehuset ga en mellommann i et møbelfirma i oppdrag å hente kvinnene hit. I Norge måtte de tre kvinnene ta opp 300.000 kroner i lån hver og gi nesten hele lønnen sin til bakmannen.
I oktober 2010 kom tre filippinske spesialsykepleiere til Norge for å jobbe ved Oslo universitetssykehus. De kom hit blant annet med et papir som var underskrevet av en seksjonsleder ved sykehuset. Der sto det at et firma som heter Restauro Antik Maritim skulle representere kvinnene. Dette er et firma som har registrert at det driver med restaurering av møbler.
De tre filippinerne har forklart at det norske firmaet som skaffet dem jobben, tvang dem til å ta opp et forbrukslån på neste 300 000 kroner i DnB. Hvor disse pengene er blitt av, er noe uklart, men de tre betaler ned på lånet.
Vel i Norge, fikk kvinnene bo i et stort hus i Holmenkollåsen. Der bodde de i perioder sammen med fire andre, men det var bare disse tre som betalte husleie. For kost og losji betalte de 11 000 kroner hver i måneden. Pengene skulle også dekke skole, selv om ikke alle fulgte noen undervisning.
Maten ble kjøpt inn av ekteparet som driver det norske firmaet, uten at de tre hadde noen innflytelse på hva de fikk å spise.
– Jeg skjønner ikke hvorfor jeg må bo i det store huset og betale masse penger for det, sier en av de tre.
I tillegg ble de trukket 6000 kroner som skulle gå til nedbetaling av banklånet. …”
Det som er skjedd er at en nordmann har hjulpet tre filippinske kvinner til å få jobb ved Oslo universitetssykehus, dvs. han har hjulpet dem med å få oppholdstillatelse, arbeidstillatelse, jobb, etc. Som en kompensasjon for dette har han tatt seg, slik det ser ut til i NRKs reportasje, meget grovt betalt, så grovt at de tre filippinske kvinnene ikke vil ha noen mulighet til å betale tilbake.
Disse tre er visstnok sykepleiere i sitt hjemland, men de vil tjene mye mer her i Norge. Så det er ikke unaturlig at de vil komme hit for å jobbe en periode. Etter vårt syn burde de kunne det uten problemer, dvs. de burde kunne komme uten å skaffe seg oppholdstillatelse, arbeidstillatelse eller lignende.
Grunnen til at disse kvinnene er kommet i denne vanskelige situasjonen er at det å komme til Norge for å jobbe ikke er en enkel oppgave, det er et komplisert regelverk man må trenge seg igjennom for å kunne komme hit for å jobbe. Og det er her den hjelpsomme mannen har sett sin mulighet (NB ingen er dømt i denne saken og vi baserer oss kun på det som står på nrk.no.); han har hjulpet disse kvinnene til å få seg godt betalte jobber, han har altså gitt dem en hjelp som har vært helt nødvendig for at de skal kunne ta seg disse jobbene.
At det i slike tilfeller dukker opp folk som er mer ute etter å mele sin egen kake enn å hjelpe er opplagt.
De som da er løsningen på slike problemer er å ha et system som er slik at man ikke trenger eksperthjelp bare for å kunne reise et sted og jobbe.
At man skal kunne reise et sted for å jobbe burde være den enkleste ting i verden. Men det er det ikke? Hvorfor? Fordi vi har et samfunn som er gjennomregulert på alle bauger og kanter, og hvor man ikke kan gjøre helt naturlige ting uten først å skaffe seg en mengde tillatelser fra myndighetene.
Men det er slik velferdsstaten nødvendigvis blir. Den innebærer mer og mer regulering av alt, og den fører da nødvendigvis til at flere og flere ting blir mer og mer komplisert, og til at noen skruppelløse mennesker ser sitt snitt til å “hjelpe” andre gjennom villnisset av reguleringer og skjemaer og lover og forskrifter.
Løsningen: alt dette bør avvikles. Hele næringslivet inkludert arbeidslivet bør bli helt fritt. Og da vil folk som vil komme hit for å jobbe kunne komme hit uten å la seg friste til å benytte tvilsomme hjelpere.
La oss til slutt si at vi håper at det ordenr seg for disse tre kvinnene. De kom hit for å jobbe, noe som er nyttig både for dem og oss, og det ville være ille hvis de ender opp med å bli sittende med en stor gjeld som de ikke vil kunne håndtere.
.
.
.
.
.