Todelt helsevesen?

”Alle er bekymret for et todelt helsevesen” forteller Aftenposten i dag, og bringer intervjuer med seks toppolitikere fra de store partiene som alle sier det samme. Bakgrunnen er at stadig flere kjøper egne helseforsikringer som gjør at de kan få behandling for plager og sykdommer mye raskere enn de kan få dersom de må vente på behandling i det offentlige helsetilbudets køer. Det at noen får behandling raskere enn de ville ha fått i det offentlige systemet er for disse partiene et problem, og de kaller dette er ”todelt helsevesen”.

Vi plukker noen tilfeldige sitater:

SV: ”Vi skal ha et helsevesen som gir et likeverdig tilbud uansett størrelsen på pengeboken og uansett hvor du bor i landet”.

H: ”… stadig flere kjøper privat helseforsikring …[Vi får] da et todelt helsevesen. Det er ikke bra.”

FrP: ”Vi har de siste årene fått et todelt samfunn og særlig inne helse. Det betyr at folk ikke lenger har tro på at de vil få hjelp den dagen de trenger det”.

Sp: ” Dette truer likhetsprinsippet i vårt helsevesen. I tillegg undergraver det rettferdig prioritering …”

Disse partiene mener altså at alle skal få det samme helsetilbudet, og de mener også at alle skal få tilbud om det de måtte trenge.

Vi skal forsøke å holde oss innenfor parlamentarisk språkbruk, og det vi da må si er at dette er umulig. Dette betyr at disse partiene/politikerne enten ikke kjenner elementære økonomiske årsakssammenhenger, eller at politikerne bare sier det de tror folk vil høre selv om de vet at det de gir uttrykk for ikke er mulig å gjennomføre i praksis.

Å gi alle det tilbud de trenger eller ønske seg er umulig: de finnes ikke – og vil aldri finnes - tilstrekkelig ressurser til å oppfylle et slikt ønske. At det virkelig er slik burde man også forstå ut i fra det som skjer i helse-Norge i dag. Bare det at de store helseforetakene har underskudd i milliardklassen burde få enhver til å forstå at det som partiene forsøker – å gi alle det samme gode tilbudet - er umulig.

Vi kan heller ikke se at det er noe galt i at noen får behandling raskere enn andre. Vi skulle gjerne sett at alle får raskere behandling enn de vil få dersom de må stå i kø i det offentlige systemet.

Hvordan bør da helsevesenet være? Det bør være helt fritt, dvs. alt bør være privat: private sykehus, private leger, private helseforsikringer, ingen statlige reguleringer. Da vil helsevesenet bli så effektivt som det er mulig, det vil være rom for innovasjon på alle områder (og det vil ikke være meget byråkratisk slik dagens helsevesen er), og folk vil få det de vil ha ut i fra hva tilbudet er og hva de selv er villig til å investere i egen helse. (Vi vil berøre akkurat dette poenget nedenfor.)

Helsevesenet vil da være slik at det blir stadig bedre, og alle vil kunne få et stadig bedre tilbud. Dette er det beste man kan oppnå. Å tro at man kan få et tilbud hvor alle får det de trenger tyder bare på manglede innsikt. (Hvis politikerne bare sier det de sier fordi dette er måten å få oppslutning på så er det på et vis forståelig, men vi i DLF, vi som alltid sier sannheten uten tanke på hva velgerne ønsker å høre, synes at dette er rent lureri.)

I et fritt system vil man få det man betaler for.(De som ikke kan eller vil betale selv må basere seg på det andre er villige til å betale for dem gjennom frivillige velferdsordninger. Men alt tyder på at i et fritt system vil også disse få et bedre tilbud enn de som står bakerst i køene i dag.)

Som nevnt er det i et slikt system viktig hva man selv er villig til å investere i egen helse. Det viktigste er levesett og livsstil: ved å leve riktig mht kosthold og trim og bruk av alkohol og tobakk vil man kunne få en svært god helse. Men ved selv å bestemme hva slags helseforsikring man vil ha kan man selv bestemme behandlingen og omfanget av den. På forsiden av dagens A-magasin kan man lese følgende: ”Hvor mye resurser skal vi bruke på å holde folk som meg litt lenger i live?”. Det er en syk mann som sier dette, og med ”vi” mener han fellesskapet, helsevesenet, eller egentlig skattebetalerne.

Slike tilfeller vil man alltid komme opp i, og i dagens system er det et utvalg ved sykehuset som bestemmer dette. Det kan da bestemme at en person skal holdes i live i en måned eller et år, og antagelig vil hensyn til plass og økonomi spille en rolle i den beslutning som tas.

Dersom man hadde hatt et system med private forsikringer ville han selv ha kunnet bestemme dette. Når han kjøper en forsikring vil han selv kunne bestemme om han skal holdes i live i en uke eller et år - og det vil da være han selv som betaler kostnaden ved antagelig å betale en høyre pris for forsikringen jo lenger han velger å holdes i live. Så da er det ikke ”vi” – fellesskapet, skattebetalerne - som må dekke kostnadene, det er personen selv. Vi kan ikke se annet enn at dette er det eneste som er moralsk, det eneste som er rettferdig, og det eneste som er økonomisk.

La oss avslutningsvis si at vi ikke er urolige for et todelt helsevesen. Det som uroer oss er at folk får et dårligere tilbud enn de kunne fått. Det som kan gi flest mulig det beste tilbudet er et system som er helt privat og helt fritt.

Hva dagens system påfører folk av ekstra lidelser og ekstra problemer og lenger sykeperioder skulle være velkjent fra en rekke avisartikler de siste årene. Kun en fullstendig privatisering og deregulering vil kunne bringe oss over på et system hvor alle vil få et tilbud som blir bedre og bedre.
.
.
.
.
.
.
.
http://stemdlf.no/node/5100

http://stemdlf.no/node/5087

http://stemdlf.no/node/4660

http://stemdlf.no/node/4015?page=1

http://stemdlf.no/node/3763