I de siste par år har europeiske politikere med Sarkozy og Merkel i spissen avholdt et stort antall møter for å løse de økonomiske problemene som rammer stadig flere land i Europa. Til tross for dette har de ikke kommet noen vei, problemene er bare blitt større og større. Et utvalg overskrifter fra Aftenposten de siste dagene viser dette:

”Hellas koster enda mer enn planlagt” (29/1)
”Hellas nekter å overstyres av EU” (29/1)
”Europas krise kryper nordover” (28/1)
”Portugal kan bli det nye Hellas” (31/1)
”Reinfeldt: Hellas er i praksis konkurs” (31/1)
”Grasrotopprør mot EU” (1/2)
”Ledighetsrekord i Italia. Ungdomsledigheten i Italia har økt med 50 % etter at finanskrisen rammet” (1/2)
”EUs nye kriseavtale: Desperate mødre overgir sine barn” (Dagsavisen 1/2)

Men hva er egentlig problemet? Og kan dagens ledere løse dem?

Problemet er å finne i hvordan økonomien i disse landene er organisert. Den er organisert slik at alle borgere har fått rett til å velte deler av sine kostnader over på staten (ved at staten driver og gir gratistjenester innen helse, skole infrastruktur, forskning, pensjoner, kultur, uhjelp, veldedighet, osv.) Ordningen som innebærer at man kan skyve sine utgifter over på andre i stedet for å måtte betale dem selv beskrives av tilhengerne av denne ordningen med pene ord som for eksempel ”solidaritet”.

Men ingen ting er gratis. Alle disse tilbudene må finansieres ved skatter og avgifter, og, etter hvert, lån. For å bli valgt må politikerne love mer og mer. Det er derfor skattene øker og øker, at det snakkes om innføring av stadig nye skatter (for eksempel Tobin-skatt), at politikere tar opp stadig større lån (som deres velgere senere må betale tilbake), at politikerne reduserer pengeverdien for på kort sikt å kunne betale større regninger, noe som kalles inflasjon og som man merker ved at alt man kjøper blir dyrere. Samtidig legger politikerne store hindringer i veien for bruken av konkurrerende penger med stabil verdi.

Dette systemet fører til flere reguleringer av økonomien (som ikke er annet enn restriksjoner på verdiskapning), flere byråkrater, flere offentlig ansatte, større sendrektighet i hele samfunnet, flere på trygd, flere i den svarte sektoren av økonomien, mindre respekt for lov og rett, mer kriminalitet, osv. – akkurat den utviklingen vi ser i alle velferdsstater i hele verden.

Denne politikken fører altså til store problemer i alle land som har ført den. Dette ser man klarest i Hellas, men andre land ligger rett etter i utviklingen – de andre PIGS-landene Portugal, Italia og Spania ligger nærmest etter Hellas, mens land som England og USA ligger noe lenger bak i utviklingen.

Denne politikken, som altså går ut på at man får rett til å velte noen av sine utgifter over på andre, kan ikke fungere i det lange løp. Den må ende med fordervelse, og dette ser vi nå noen eksempler på i Hellas (en spesielt grusom effekt av dette ser vi i overskriften fra Dagsavisen sitert over).

Den politikken fører altså til forferdlige konsekvenser; det som begynner med det som kalles solidaritet ender altså nødvendigvis med fattigdom og fortvilelse.

Hva er da alternativet? Jo, at man jobber, tjener penger, får beholde dem og selv kjøper det man trenger eller har lyst på. Dette innebærer at man ikke har noen rett til å velte sine utgifter over på andre, og at staten ikke gjør noe mer enn å beskytte alles mulighet til dette.

Har man et slikt system vil det altså i hovedsak være én mulighet til å skaffe det man har lyst på: man jobber, tjener penger og kjøper så det man vil ha.

Egentlig er dette en byttehandel: ved å jobbe for å tjene penger skaper man en verdi, og så bytter man denne verdien man har skapt mot en verdi som noen andre har skapt.

Men dersom man uten å jobbe produktivt bare kan få penger fra det offentlige så får man mulighet til å skaffe seg verdier andre har skapt uten å yte noe til gjengjeld. Et system basert på dette innebærer at de som produserer i stadig mindre grad vil få beholde det de har skapt. I det store og hele vil stadig flere mislike dette og forsøke å unndra seg dette ved svart arbeid, ved skattetunndragelse - eller ved å slutte å jobbe.

Men for å svare på spørsmålet: vil Sarkozy, Merkel & co klare å løse problemene? Nei, det vil de ikke. Det som kan løse problemene er én ting: den økonomiske modellen må endres fra dagens og over til et system hvor individer får beholde sine penger slik at de kan kjøpe det de vil ha også innen de områder hvor staten i dag gir mer eller mindre gratis tilbud. Organiseringen må endres slik at staten ikke har noen rett til å ta penger fra folk slik at politikerne kan – og det er dette som reelt sett skjer - bruke skatteinntektene til å kjøpe stemmer og fine posisjoner til seg og sine etter neste valg. I dag er bytteforholdet mellom politikere og velgere omtrent slik (dette er satt noe på spissen): ”Du stemmer på meg, og til gjengjeld gir jeg deg mulighet til å komme inn på en støtteordning eller i verste fall kan du få en jobb i det offentlige”.

Dagens system er ikke bærekraftig. Man må over på et system hvor den som jobber og skaper verdier ikke blir nærmest plyndret av staten.

Kun et system hvor den enkelte får beholde det han tjener og kan bruke det selv, dvs. slik at staten ikke forsyner seg av en stadig større del av det han tjener, vil være bærekraftig.

Inntil vi får et slikt system vil alle land følge etter Hellas ned i avgrunnen. Og inntil Sarkozy, Merkel & co velger en slik løsning vil vi oftere og oftere se overskrifter av den typen vi siterte over.