Det er ofte nærmest helt umulig å få utført helt vanlige ombygninger i Norge i dag. Grunnen er at institusjoner som skal ta vare på kulturarven forbyr det. I går fikk en person som har motsatt seg et slikt forbud endelig etter års kamp medhold; han får lov til å gjøre døren i en bygning han eier 70 cm bredere.

Han som fikk gjennomslag var en mann som hadde ressurser til å ta opp kampen mot forbudet og å stå løpet ut, Olav Thon.

Som kjent eier Thon en rekke bygårder i Oslo. En av dem er en funkisgård i Bogstadveien, og der var døren til et lokale på gateplan for smal til at lokalet bakenfor var godt egnet som forretningslokale.

Thon ønsket da naturlig nok å gjøre døren bredere, og dette innebar at et vindu måtte flyttes ca 70 cm. Men dette ville ikke byantikvaren i Oslo ha noe ha, hun mente at dette ville ødelegge bygningen så mye at hun nedla forbud mot å utvide døren.

Thon tok opp kampen, og etter flere runder og tapte husleieinntekter på inntil tre millioner kroner (fordi lokalet ikke kunne leies ut med den smale døren) fikk han i går medhold for sitt forslag om endring.

Men seieren var ikke god nok til at vi i DLF kan si oss fornøyd.

Det som skjedde var at Thon fikk medhold hos riksantikvaren om at endringen ”ikke har stor betydning for utseendet på bygården” (TV2s formulering i omtalen linket til nedenfor). Det som skjedde var altså ikke et vedtak som gikk på at siden det er Thon som eier gården så er det opp til ham å bestemme hvilke endringer som skal gjøres der.

Det er nemlig dette som er DLFs syn: Vi er tilhengere av eiendomsretten, og dette innebærer at det er eieren som skal bestemme over det han eier. Om Thon eller hvem som helst annen vil foreta endringer på en bygning de eier så har de all rett til det, og det offentlige – enten det er staten eller kommunen eller institusjoner som by- og riksantikvar - har ingen rett til å blande seg inn.

Dersom en eier da vil endre på noe på en måte som andre ikke liker så kan de gjøre en av fire ting: 1) De kan be om at endringen ikke blir gjennomført, 2) De kan betale eieren for ikke å gjennomføre endringen, 3) De kan iverksette boikottaksjoner, etc., eller 4) De kan kjøpe bygningen.

Dersom ingen av disse metodene fører frem så må de finne seg i at endringen skjer.

Dette er DLFs syn, og det er et syn som er i fullt samsvar med prinsippet om privat eiendomsrett.

Og bare for å ha nevnt det: DLF mener at å ha institusjoner som byantikvar og riksantikvar ikke er en offentlig oppgave.
.
.
.
.
.
.

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/politikk/70-cm-stoerre-doer-kostet-o...