Lambda/Munch-museet

DLF har ingen mening om det nye Munch-museet og hvor det bør plasseres. Men vi har meninger om hvordan slike saker prinsipielt sett bør behandles/vedtas.

Først noen ord fra Aftenposten om den ytterst normale, men skandaløse, behandlingen Lambda har fått frem til i går:

”Lambda skrinlegges. Nær 110 millioner er brukt til nå, men i dag [14/12] valgte bystyret i Oslo å slå hele Lambda-prosjektet i svime. Ingen vet om det noen gang blir vekket til live igjen.

En allianse av SV, Ap, Frp, Rødt og Miljøpartiet sørget for å felle det planlagte museet i Bjørvika under møtet i bystyret i dag.

Etter en intens debatt fra begge sider, vedtok bystyret med stemmene fra Ap, SV, Rødt, Frp og De grønne å utsette det videre arbeidet med nytt Munch-museum i Bjørvika. I følge vedtaket skal prosjektet "stoppes" i perioden frem til 1. juli 2012. Frem til sommeren skal kommunen og mindretallsbyrådet i stedet utrede både flytting til Nasjonalgalleriet og bygging av et nytt museum på på Tøyen. Det er uenighet i bystyret om hva vedtaket egentlig innebærer [!?]”.

Arbeiderpartiet har hele tiden stått fast på at et nytt museum bør etableres på Tøyen, der Munch-museet nå ligger, dette fordi de ønsker å plassere kulturinstitusjoner øst i byen, mens Lambdas tilhengere har ønsket å sette opp et nytt museum i Bjørvika, nær operaen, for å etablere et tungt kulturmiljø i dette området.

Vedtaket i bystyret i går innebærer dog at svært mye ressurser er kastet bort; en rekke personer har arbeidet med dette i mange år – etter klarsignal fra Oslo kommune, men når flertall i kommunestyrer etc. skifter etter valg så kan gamle planer skrinlegges og nye legges, dette til tross for at enorme beløp av skattebetalernes penger er brukt og da blir et rent tap; 110 millioner kroner er allerede brukt på Lambda.

Hva mener DLF? DLF mener at museer etc. ikke skal være offentlige, og at det offentlige ikke skal bestemme over bruk av eiendommer eller lokalisering av ulike institusjoner (bortsett fra for de som ligger under det offentliges legitime sfære, dvs. politi, domstoler og det militære).

I det følgende snakker vi prinsipielt, og ikke spesielt om Munch-museet og plasseringen av en ny museumsbygning.

Museer som i dag er i offentlig eie bør privatiseres. Likeledes bør økonomiske bidrag fra det offentlige opphøre. Dette kan skje ved at det styre som institusjonen har i dag over for eksempel en ti-års-periode går over til å bli eiere av museet. (Man kan også etablere nye eiere på andre måter; vi sier ikke at det skal skje slik som vi kort har beskrevet.) Det kan også legges føringer på den nye private institusjonen om at samlingen ikke skal selges, at samlingen skal være tilgjengelig for publikum i visse perioder, at samlingen skal holdes i stand, etc.

Videre bør bidragene fra det offentlige reduseres med 10 % hvert år, slik at støtten opphører etter ti år. I denne perioden må da eierne arbeide for å skaffe institusjonen andre inntekter. I den samme periode vil skatte- og avgiftstrykkes setets ned tilsvarende slik at de midlene som det offentlige da går glipp av blir værende hos de som har tjent disse pengene. Da blir det langt lettere å skaffe private sponsorer.

I denne perioden skal de folkevalgtes innblanding reduseres til et minimum, og etter at overgangsperioden er over skal de folkevalgtes innblanding opphøre.

(Hvis det ligger betingelser for eksempel i forbindelse med en arv som gjør at en slik utvikling er umulig må det lages ordninger som gjør at realitetene, om ikke formalitetene, blir slik som beskrevet over.)

Ang. plassering av nybygg så skal slikt skje på en eiendom, og DLFs syn er at eieren skal bestemme hva hans eiendom skal brukes til - vi mener altså at de folkevalgte ikke skal ha noe med hva som skal bygges på eiendommen. Oslo Bystyre skal da ikke kunne hindre en ny lokalisering av et museum, eller pålegge noen å bruke sin eiendom til å bygge et museum.

(Dersom kommune eier eiendommer bør også disse privatiseres på en eller annen måte, f.eks. kan de selges.)

Hvordan vil beslutningen om en flytteprosess/nyetablering da skje? Museets eiere vil finne ut at de trenger å flytte, de vil snakke med tomteeiere og skaffe en tomt, de vil snakke med arkitekter om en passelig bygning på den valgte tomten, det vil bli enighet om utseende, plassering, byggetid, flytting . og dette vil skje helt uten at politikeres kjepphester, personlig prestisje eller tilfeldige valgresultater spiller noen rolle i det hele tatt.

Men så er spørsmålet: vil det bli nok penger til slike prosesser? Kanskje, kanskje ikke, men uansett vil der være de som har tjent pengene som får bestemme over dem, og hvis de ikke vil gi tilstrekkelig av sine penger til at Munch-museet kan flytte inn i en eksentrisk utformet bygning ved operaen så er det dette borgerne egentlig vil. Og dette har de all rett til å bestemme - så uansett har man ikke noe reelt grunnlag for å klage. Hvis de som arbeider med å skaffe sponsorinntekter til Munch-museet ikke klarer å få nok inntekter til å flytte så får det være der hvor de er. Men dersom slike prosesser skjer på denne måten så vil man i hvert fall unngå at mye arbeid og enorme beløp kastes bort, eller at mye arbeid viser seg å være helt bortkastet pga et valgresultat.
.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/kultur/Lambda-skrinlegges-6720816.html

Kommentarer

Kultur under laissez-faire,

Jeg er overhodet ikke redd for at det ikke vil bygges operabygg og Munch-museer og lignende i et laissez-faire samfunn. Folk som er opptatt av denne typen kultur, er gjerne pengesterke folk - og når disse får styre over alle sine inntekter selv, vil de etterspørre slike investeringer utført av private entreprenører.

Når politikerne forteller oss at vi bare ville etterspørre typen "Die Hard"-kultur hvis ikke DE fikk bestemme over pengene våre, forteller de oss at vi vanlige folk er primitive fjols som ikke vet hva god kultur er. Jeg tror altså vi klarer oss godt uten disse "supermenneskene" også på dette feltet.

Irrelevant hva som er brukt allerede!

Det er irrelevant hva som er brukt allerede!

Det er mulig at jeg har skrevet om det nedenstående resonnementet allerede for noen år siden i dlf's debattforum. Men ettersom det langt fra er min egen oppfinnelse, tar jeg sjansen på å predike det nok en gang uten forhåpentlig å mistenkes for selvskryt:

Forutsatt at man IKKE foretar privatisering av alle museer, som dlf vil, men bestemmer seg for at det offentlige SKAL bygge et nytt museum, er det fortsatt forskjell på mer og mindre fornuftig - rasjonell - fremgangsmåte. Og da forholder det seg slik: Det er ikke engang relevant at det er brukt 110 millioner til planlegging. Gjort er gjort. Det det gjelder, er hva man skal gjøre nå. Man må hele tiden regne fra tidspunktet "nå". Det som er relevant, er hva det vil koste å fullføre nytt museum, enten etter de nåværende planer, eller etter andre planer hvis utarbeidelse da må taes med i omkostningene - sett i forhold til hva man antar fremtidige inntekter eller "verdier" vil bli ettersom man velger det ene eller det andre opplegg.

Resonnementet er enkelt og meget godt fremstilt hos Robyn M. Dawes (1988): "Rational Choice in an Uncertain World", ISBN 0-15-575215-4. Det du allerede har betalt, utgjør en investering - et depositum, om man vil, som du ikke kan få igjen uansett. "Rationally, sunk costs SHOULD NOT EFFECT DECISIONS ABOUT THE FUTURE. When you behave as if your nonrefundable deposit is equivalent to a current investment, you are HONORING a sunk cost."

Dawes har to enkle eksempler i begynnelsen av kapitel 2. Det første er hjemlig og morsomt, om å ha betalt et ikke-refunderbart depositum for en weekend på et vintersportssted, mens man når dagen kommer, har gode grunner til å bli hjemme. Er det da rasjonelt å dra, og ha det utrivelig, fordi man har betalt depositum? Hans datter hadde bemerket: "Would you rather have paid a hundred dollars to be where you want to be, or to be where you don't want to be?" Det andre eksempelet er om et reelt, stort prosjekt som to senatorer ivrer for å gå videre og fullføre:
" 'To terminate a project in which $1.1 billion has been invested represents an inconscionable mishandling of taxpayers' dollars.'
- Senator Jeremiah Denton, November 4, 1981
'Completing Tennessee-Tombigbee is not a waste of taxpayers' dollars. Terminating the project at this late stage of development would, however, represent a serious waste of funds already invested.'
- Senator James Sasser, November 4, 1981.
Both senators were responding to critics who had pointed out that the total value of the Tennessee-Tomnbigbee Waterway Project, if completed, would be LESS THAN THE AMOUNT OF MONEY YET TO BE SPENT COMPLETING IT.
..... Limiting concern to the FUTURE consequences of choices is the best way ro avoid honoring sunk costs. Conversely, honoring sunk costs violates the first criterion of rationality - that decisions should be based only of future consequences."
Dawes siterer fra Paul Tillich "The Eternal Now": "Life could not continue without throwing the past into the past, liberating the present from its burdens." - hvilket naturligvis ikke betyr at man ikke skal LÆRE av erfaringer fra fortiden hvordan det lønner seg å handle i nåtid/fremtid.

Marianne Skånland
Bergen
  

Jeg er enig i at hvor mye

Jeg er enig i at hvor mye penger som allerede er brukt er irrelevant for videre beslutninger/pengebruk, men det er et godt poeng hvis det man skal fokusere på er poliikernes ubsluttsomhet, sløsing og vankelmodighet.

Mvh
Vegard Martinsen