”Mange personer venter svært lenge på kreftbehandling” har vært et tema i flere reportasjer på TV2 i det siste, og disse pasientene utsettes for dette til tross for at regjeringen har et mål om at ingen skal vente mer enn 20 dager på kreftbehandling.

Men dette er bare som man kunne vente – politikervedtatte målsetninger og reell praksis er som regel svært langt fra hverandre, det som er spesielt i denne saken er at ved andre sykdommer så kjøper det offentlige behandling ved private tilbydere, men for pasienter som er kreftsyke så benytter det offentlige seg ikke av et tilsvarende tilbud hos private.

Dette var tema i en reportasje på TV2-nyhetene for noen dager siden. Det offentlige mangler ressurser til å behandle alle som trenger det, men det finnes både ressurser og ledig kapasitet på private sykehus. En statssekretær sa i reportasjen at regjeringen ikke hadde noen problemer med mot betaling å benytte ledig kapasitet ved private sykehus, men han sa også at det var viktig å sørge for at de store sykehusene ikke mistet ressurser, noe som visstnok vil skje dersom mye penger går fra offentlige budsjetter og til private behandlingsinstitusjoner som behandler syke pasienter.

DLF mener at det er svært viktig at det offentlige ikke, slik det ser ut nå, står i veien for behandling av syke. Det er jo det å behandle syke som er helsevesenets primære oppgave. Når det nå er slik at det finnes penger (i det offentlige systemet) og det finnes ledig kapasitet (ved private sykehus) så burde det være rimelig å forvente at man fant en kobling mellom disse to slik at pasienter slipper å gå syke lenger enn nødvendig.

Ja, dette ville være rimelig å forvente. Men når det offentlige er involvert skjer det svært mye som er urimelig og skadelig, og dette er bare ett eksempel.

DLF mener at alt dette - sykehus, sykeforsikringsordinger, og alt annet som har med helsevesenet å gjøre – bør privatiseres fullt og helt. Kun da kan man få et helsevesen som i størst mulig grad setter pasienten i sentrum, som ikke ofrer pasienter for å ivareta politisk prestisje, som ikke forsøker å redde politikeres ansikt, eller som av dogmatiske grunner ikke vil benytte seg av private tilbud.