”Regjeringen stritter imot …” leser vi i Aftenposten søndag 6/11. Hva handler det om? På forsiden av samme avis står det at ”Etter press fra Brussel har Regjeringen bøyet av: EØS-borgere får dagpenger om de mister jobben etter første arbeidsdag”. (Uttrykket ”stritter imot” er dog hentet fra en tilsvarende sak på samme side i avisen; og den handler om en annen støtterordning, barnetrygden: ”Stritter imot å gi barnetrygd til barn i utlandet”.)

Tidligere måtte ikke-norske EØS-borgere ha jobbet i åtte uker i Norge før de fikk arbeidsløshetstrygd i Norge, men dette var åpenbart i strid med regler fra EU. Nå har altså regjeringen bøyet av, og gitt etter for presset – noe som vel er helt rimelig når man har valgt å følge de regler som EU gir; man kan ikke bare godta de regler man liker og så la være å følge de regler man ikke liker.

Men hvorfor strittet regjeringen imot? Antagelig fordi de til en viss grad innser at de pengene som gis til personer som ikke jobber tas fra personer som jobber. Dette betyr at de som jobber får mindre enn de ellers ville ha fått. Siden de aller fleste jobber for å tjene penger, og siden det er de som jobber som skaper alt det vi bruker hver eneste dag – mat, klær, hus, transport, infrastruktur, heøsetilbud, kulturopplevelser, fornøyelser, etc., etc. – så er det meget farlig å fjerne eller svekke motivasjonen hos de som jobber: jo mer den svekkes, jo lavere blir verdiskapningen og jo lavere blir velstanden. Og stadig økende skatter og avgifter svekker mer og mer motivasjonen til de som jobber.

Men nå har altså regjeringen gitt etter: sykelønnsordningen er blitt enda mer generøs.

Slik må det bli i velferdsstaten. Velferdsstatens politikere lever av å skape stadig nye støteordninger og dele ut stadig mer penger til alle mulige pressgrupper, penger som de tvinger inn med stadig høyere skatter og avgifter.

Vi ser at regjeringen strittet imot, men måtte gi opp; og slik må det gå for alle sosialdemokratiske partier; før eller senere vil de innse at de støtteordningene som de har er etablert blir mer og mer kostbare og mer og mer demotiverende for de som jobber og derfor mer og mer skadelige, men siden de er sosialdemokrater og tilhengere av velferdsstaten så kan de ikke annet enn å gi etter for stadig flere krav.

Igjen må vi si at det kun er DLF som ikke er tilhenger av velferdsstaten. Vi innser at velferdsstaten nødvendigvis vil ødelegge velstand; vi innser at det enste som kan bevare og øke velstanden er et system hvor hver enkelt får være i fred, hvor hver enkelt selv kan disponere det han tjener, og hvor staten ikke forsyner seg av en stadig voksende del av det han tjener.

Det system DLF er for – et system som innebærer full individuell frihet – heter laissez faire kapitalisme, og det er det eneste samfunnssystem som er moralsk, og det er det eneste samfunnssystem som kan skape og sikre stabil velstand over tid. Og hvis man vil se hvordan det går med velferdsstatene så kan man bare se på det som nå skjer i Hellas (og som om ikke lenge vil skje i Spania, Portugal, Italia, England og USA – for bare å nevne noen få, og de andre ligger ikke langt etter disse i utviklingen).

I motsetning til alle andre vil ikke DLF først stritte imot og så gi etter når det gjelder nye og mer generøse offentlige støtteordninger (eller pålegg om at private skal tvinges til å stå for slike), vi er helt imot og vil aldri gi etter. Vi er imot alle statlige støtteordninger og overføringsordninger; vi mener at hvert enkelt individ har rett til frihet, og frihet er retten for individer til fullt ut å disponere sin kropp, sin eiendom og sin inntekt. Kun dette kan gi stabil og harmonisk og stigende velstand over tid