Dersom man skal løse et problem må man først forstå hva som er årsaken til problemet. Han man en feil forståelse av hva årsaken er kan det hende at man forsøker på løse problemet på feil måte, og at man da bare gjøre problemet enda større.

Vi kom til å tenke på dette da vi i går så en reportasje fra Hellas: landet er rammet av store streiker pga nedskjæringene i offentlige tilbud og lønnsreduksjoner for offentlig ansatte. De som fjerner søppel fra gatene streiker, de som jobber i transportsektoren streiker, osv. Resultatet an dette kan man tenke seg: gatene fylles av illeluktende søppelberg, i byene er det trafikkork, osv.

Årsaken til streikene er en overbeving om at myndigheten gjør feil når det fortas kutt og nedskjæringer for å få landets økonomi på rett kjøl igjen, de som streiker vil heller at man skal redde landets økonomi med andre tiltak. f.eks. ved å beskatte de rike enda hardere.

Hva er årsaken til problemene? Jo, de offentlige utgiftene og den offentlige gjelden er blitt enorme. Dette fordi politikerne ved valg har lovet å gi offentlig finansierte godet til befolkningen, goder som først ble finansiert ved skatteinntekter, og så, etter at skatteinntektene viste seg ikke å være tilstrekkelige, ved å ta opp lån.

Hvorfor er de offentlige utgiftene blitt så enorme? Fordi folket har forventet seg mer og mer av det offentlige og fordi politikerne har spilt på lag med dem, politikerne har bare lovet og lovet og delt og ut delt og finansiert det hele ved å ta opp lå som skattebetalerne eter hvert må betale.

Det er slik det må gå når man kan få goder – skoletilbud, pensjoner, helsevesen, kulturtilbud, osv. – finansiert av det offentlige.

Løsningen på dette er ikke å effektivisere det offentlige, det er ikke å øke skattene, det er ikke å ta opp flere lån, det er ikke at landet slår seg konkurs.

Hva er da løsningen? Løsningen er at offentlige utgifter må reduseres, og dette betyr at alle offentlige tilbud (bortsett fra de legitime offentlige tilbud: politi, rettsapparat, det militære) må bli mer spartanske eller helst privatiseres, og at offentlige ansattes lønninger må reduseres. Samme for pensjoner. Offentlige overføringer må også reduseres til null. Videre må det ikke bli gjennomført skatte- og avgiftsøkninger. Dessuten må hele økonomien liberaliseres: man må få til en kraftig reduksjon av byråkrati og skjemavelde; slikt er en stor hindring for verdiskapning. Kun dette kan få Hellas; og alle andre velferdstater, på rett kjøl igjen.

Dessuten må alle som jobber produktivt sette inn en ekstra innsats: Det er kun produksjon som gir velstand, og å streike er å legge ned produksjonen. At noen kan tro at man kan øke velstanden ved å legge ned produksjonen, slik streker altså innebærer, er meget overraskende. De som utfører produktivt arbeid må være pålitelige, og man må kunne forusette at de som skal jobbe gjør det de skal. Å tro at noen vil investere kapital i Hellas (og dette gjelder både for grekere og utlendinger) når man stadig må regne med traffikkork eller at gatene flommer over av søppel eller at folk ikke møter opp på jobb er bare merkelig.

Kort sagt: det som må skje er at grekere må jobbe bedre og mer effektivt, og at de i en fase må ned i lønn. Videre må økonomien dereguleres og skatte- og avgiftstrykk må ned, og hele landet må avbyråkratiseres. Videre må alle betale sine skatter, og den greske staten må betale sin gjeld. Det må ikke komme flere ”redningspakker” fra EU (eller andre steder); de gjør bare vondt verre.

Når man har fått organisert samfunnet i tråd med de prinsipper vi har skissert vil veksten komme tilbake, først da vil levestandarden stige igjen.

Vil ikke dette være ille og urettferdig for grekere flest? Jo, det vil være ille. Urettferdig? Nei, grekerne har jo stemt på de politikerne som har ført denne politikken, så dette er bare å betale for resultatene av den politikken de har støttet.

Men hva med de grekere som har vært imot denne politikken? Vel, den politikken som føres i et land er den politikken som flertallet støtter. Hvis mindretallet ønsker noe annet så må de bare jobbe mer iherdig for å få oppslutning om sitt alternativ. Får de ikke gjennomslag må de bare akseptere det som flertallet ønsker.

De som streiker ønsker reelt sett mer av den politikken som har ført til de enorme problemene Helles har, og hvis de ikke møter skikkelig motstand i form av argumenter vil Hellas ende opp som et anarki. Og anarki er første skritt mot et diktatur; i et anarki vil det lett bli oppslutning om en sterk mann som kan ordne opp.

Det er dette som vil bli resultatet hvis den veien Helles nå er inne på fortsetter videre uten en kraftig kursomlegging.