Det ser ut til at Libyas periode under Gadaffis tyranni er over. Opprørerne, støttet av NATO-bombing, ser ut til å vinne borgerkrigen. Vi er glade for at enda en tyrann er kastet, men vi er ikke helt sikre på hva som kommer etter Gadaffi.

Men vinnerne jubler og det er muligheter for at lignende opprør vil komme andre steder: ”The scenes of the joyous reception for Libyan "Freedom Fighters" entering Tripoli with little resistance yesterday sent an electric shock through the Arab public. The Jordanian blogger Naseem Tarawnah beautifully captured this regional effect: "Staying up last night to watch the events unfold on the streets of Tripoli, I cannot help but feel the sense of confidence that swept across the region last night; radiating from TV, computer and mobile screens." My Twitter feed could barely keep up with the rush of excited declarations that Assad must be watching Tripoli on TV and seeing his own future.

The reactions yesterday once again show the potent and real demonstration effects which characterize today's highly unified Arab political space.I don't see how anybody watching al-Jazeera, following Arab social media networks, or talking to people in the region could fail to appreciate the interconnected nature of Arab struggles. It's the same sense of shared fate and urgency that those who follow the Arab public sphere could feel in February and March. I supported the NATO intervention in Libya in large part because of that powerful Arab popular demand and the likely impact of the outcome in Libya across the region.”

Det finnes eksempler på at når tyranner styrtes så ender man opp med noe som er enda verre. For eksempel ble Lon Nol styrtet i Kambodsja på 70-tallet, og etter ham kom fanatiske sosialister ledet av Pol Pot og Røde Khmer, og de gjennomførte et av historiens aller verste folkemord. Etter at sjahen i Iran måtte gå mot slutten av 70-tallet ble han erstattet av et radikalt islamist-styre under ayatholla Khomeiny, og alle vet hva det førte til.

Signalene fra det som kan bli det nye regimet i Libya er ikke bare oppløftende. Justisministeren i overgangsadministrasjonen sier at de ikke vil utlevere Lockerbie-bomberen:

“The Libyan rebel government will not deport the man convicted of the 1988 Lockerbie bombing, its justice minister said Sunday. New York senators on Aug. 22 asked the Libyan transitional government to hold Abdel-Baset al-Megrahi fully accountable for the bombing of Pan Am flight 103, which killed 270 people.

But the transitional government Justice Minister Mohammed al-Alagi told journalists in Tripoli that the request by American senators had “no meaning” because al-Megrahi had already been tried and convicted.

“We will not hand over any Libyan citizen. It was Gadhafi who handed over Libyan citizens,” he said, referring to the government's decision to turn al-Megrahi over to a Scottish court for trial.”

Viktig her er formuleringen om at de ikke vil utlevere noen libysk statsborger. selv ikke en terrorist til et NATO-land som hjalp den nye regime til makten.

Flere ledere på opprørersiden har også sagt at de vil ha en islamistisk republikk.

Men det finnes også siviliserte krefter blant opprørerne, så vi får håpe på det beste. Denne avisoverskriften er noe lovende: ” Libyans are ecstatic about the overthrow of Qaddafi, and they love America.”

Det er ikke bare i Libya at ting skjer. Etter at Irak ble gjort demokratisk har det vært opprør i flere land i området. I Iran svarte myndigheten med så sterk vold at opprørerne ga opp, men nå er det i Syria det meste foregår.

Syrias regime er mindre totalitært og mindre ideologisk enn det i Iran, så også her er det muligheter for at tyrannen skal bli styrtet. Til tross for måneders voldelige aksjoner fra myndighetene forsetter opprøret og protestene i Syria. Nå har de sett at opprøret i Libya antagelig vil vise seg å være vellykket, og da vil de bli enda ivrigere etter å få kastet Assad, få større frihet og bli et sivilisert land.

Men også her er det skjær i sjøen: " … The next step [etter Libya] is beginning in Syria, where a conflagration of protests across the country over the past week has seen protesters replacing the standard government slogan, 'God, Syria, and Bashar only'—a declaration of personal loyalty to dictator Bashar Assad—with 'God, Syria, and freedom only.'" (Opprørene legger altså fortsatt vekt på Allahs rolle i politikken.)

I gatene i Damaskus kan man ifølge internasjonal presse høre slagord som "Assad must be watching Tripoli on TV and seeing his own future," og “Qaddafi is gone, now it's your turn, Bashar”. Hvis opprører lykkes også i Syria vil det styrke opposisjonen i Iran.

Det beste scenario er at tyranner – både sekulære og religiøse – erstattes av sekulære regimer med betydelige innslag av individuell frihet. Kronen på verket vil være at tyranniet i Iran erstattes av et sivilisert styre.

Men vi vet ennå ikke hvordan det vil gå. Det verste scenario er at relativt sekulære tyranner som Gadaffi og Assad blir erstattet av islamistiske diktaturer, og at Iran reelt sett får en gruppe nye allierte.

I så fall blir fremtiden svært vanskelig for både dem og oss.
.
.
.
.

.

http://www.foreignpolicy.com/articles/2011/08/29/the_free_shores_of_tripoli

http://www.dagbladet.no/2011/08/31/nyheter/utenriks/libya/kadhafi/boddel...

http://www.realclearworld.com/news/reuters/international/2011/Aug/27/tho...

http://lynch.foreignpolicy.com/posts/2011/08/22/libya_inspires_the_arabs