Eldreomsorgen har vært velferdsstatstilhengernes trumfkort. De har hevdet at kun i en velferdsstat kan man han en verdig eldreomsorg.
Men hvordan står det til i eldreomsorgen i dagens Norge? I den pågående valgkampen lover alle de sosialdemokratiske partiene en bedre eldreomsorg. I og med at de gir løfter om dette så illustrerer dette at det ikke står så bra til med eldreomsorgen som det burde.

Naturlig nok har da pressen også skrevet om tilfeller hor ting ikke står så bra til. Vi siterer fra noen oppslag:

” Maries 100 år gamle oldemor Aagot måtte vente i ni måneder på sykehjemsplass, og må bo på dobbeltrom. Oldebarnet ber Jens Stoltenberg rydde opp”.

”Ny rapport totalslakter eldreomsorgen i Oslo. Men eldrebyråden er kritisk til rapporten”.

”Lilly (92) har ventet i ett år på sykehjemsplass”

Videre kan vi nevne at Dagsrevyen nylig kjørte en sak hvor en gammel person hadde ventet i svært lang tid på å få plass i en omsorgsbolig. Nå er det slik at når det er fattet et vedtak så har man klageadgang, men man har ingen slik klagemulighet før vedtaket er fattet. Det ble hevdet i reportasjen at saksbehandlingen i kommunene bevisst ble trenert slik at kommunen ikke skulle komme i den situasjon at de hadde nektet plass til en som virkelig trengte plass, men mens saksbehandlingen pågår så går man dvs. kommunene, fri fra kritikk.

Hvordan reagerer politikerne på slike konkrete saker? Jo, de legger skylden på andre: regjeringsmedlemmer sier at dette ligger under kommunene, kommunepolitikerne sier at de ikke får tilstrekelig midler fra staten. I Oslo sier den ansvarlige byråden at dette (tildeling av plasser i omsorgsboliger) ligger under bydelene.

Til tross for at dette er høyest prioriterte sak fra alle de store partiene går det så ille som disse eksemplene viser.

La oss før vi går videre si at vi er overbevist om at de aller fleste eldre i Norge har det meget bra. De har gode tilbud, og de er omgitt av dyktige og ivrige pleiere og andre typer støttepersonell. Igjen, for de fleste fungerer tilbudene til de eldre bra. Og de ansatte gjør en kolossal jobb under vanskelige forhold.

Men det er her problemet ligger. Dagens system er tungrodd og byråkratisk; det er altså absolutt ikke de ansatte som er problemet, tvert imot er det de som gjør at systemet fungerer er så bra som det gjør. Det som er problemet er det lite fleksible og tungrodde systemet de må arbeide i.

Viktigere, den som trenger en plass har ikke noe reelt krav på en plass dersom kommunen ikke har råd til å gi vedkommende en slik plass. Tilgjengeligheten av slike plasser avhenger av budsjettene, dvs. av politikernes prioriteringer. Og det er her problemet er.

Vi har i dag et system hvor våre eldres velvære er avhengig av politikernes prioriteringer. Politikere er som regel svært lite å stole på; det er ikke uten grunn at deres omdømme er på omtrent samme nivå som bruktbilselgere og journalister.

DLF mener at systemet bør organiseres annerledes. Vi mener at det er svært uheldig at et så viktig område skal finansieres ved at vi overlater en stor del av det vi tjener til det offentlige, og så skal feltet fullt og helt styres av politikere.

For det første fører denne omveien som pengene går når de skal igjennom det offentlige til at en betydelig andel av pengene blir borte byråkratiet - man får altså mindre igjen for pengene enn men ellers ville ha fått. For det annet styres feltet av politikere, og de er kun gode til to ting: gi tomme løfter, og til å bortforklare hvorfor de ikke oppfylte løftene de ga før forrige valg. Det er med andre ord lite som skulle tyde på at politikere er i stand til å styre noe som helst på en god måte.

DLF vil ha et system hvor hver enkelt sparer til sin egen pensjon og hvor hver enkelt kjøper en forsikring som skal dekke utgiftene det vil innebære å bo i en omsorgsbolig med et godt støttetilbud.

Da vil man når man skulle trenge det ha en kontrakt med et firma om at man skal ha en plass med et passende pleietilbud. Da vil forsikringsselskapene ordne det slik at tilbudet er der når det trengs. Forsikringsselskaper har profesjonelle fagfolk som kan beregne slike ting, og som kan tilpasse inntektene etter kommende kostnader. (At politikeren er helt udugelige til dette ser vi på alle budsjett underskuddene og kostnadsoverskridelsene på offentlige tiltak; i Norge for eksempel på underskuddene i de store helseforetakene.)

De aller fleste vil tegne slike forsikringer, og de aller fleste vil da mer eller mindre automatisk få et godt tilbud når de trenger det.

Ja, det er noen få som ikke vil gjøre dette, men vi mener at det vil være tilstrekkelig privat frivillig veldedighet til å ta seg av disse på en god måte.

De andre partiene satser stor på eldreomsorgen. Men det er slik at i alt for mange tilfeller så blir gamle mennesker behandlet på en fullstendig uakseptabel måte. DLF mener at dette kommer av at offentlige løsninger alltid er ineffektive, dyre, og uforpliktende for de som lager dem (politikerne); og at de er slik at man ikke har noen kontraktsfestet rett til noe som helst, og at det politiske systemet er preget av systematisk ansvarsfraskrivelse.

Hvis dette er trumfkortet for velferdsstatstilhengerne så fortjener de å tape så det suser.
.
.
.
.
.
.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2011/artikkel.php?artid=10097879

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2011/artikkel.php?artid=10081658

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/politikk/valg2011/lilly-92-har-vente...