Da vi lørdag morgen kommenterte terroraksjonen i Oslo skrev vi at «Vi skal ikke spekulere i motivet, annet enn å si at det må ha vært helt vanvittig». Siden da er det gått et par dager, og nå er motivet klinkende klart: Gjerningsmannen – Anders Behring Breivik – har publisert et 1500 siders manifest som i detalj forklarer hvorfor han handlet som han gjorde. Men vi står ved det vi sa på lørdag: motivet var helt vanvittig.

Alle vet vel nå hva motivet var, men la oss nå allikevel gi en kort oppsummering. Vi vil også poengtere noen elementer som ikke er kommet godt frem i andres dekning av dette. (Nedenfor linker vi til noen andre kommentarer.)

Anders Behring Breivik mener at Europa er i ferd med å bli overtatt av islam, og at en elite i Europa, en gruppering han omtaler som den marxist/multikulturelle elite, hjelper til. Han anser dette som en stor fare, og han ønsker å bekjempe dette. Han vil gjenreise det han anser som Europas storhetstid, og han omtaler den ideologien han støtter som kulturkonservatisme. Som en del av dette vil han styrke kristendommen, mer spesielt katolisismen.

Han forsøker å få gjennomslag for sitt syn via vanlige demokratiske kanaler, men får ingen respons. Han forsøker via FrP, men blir avvist; han forsøker via document.no, men blir avvist. (Det er mulig at han har et nettverk av likesinnede andre steder i Europa, men dette er i så fall kun noen få enkelte individer helt uten noen form for tyngde.) Han vil derfor forsøke å få oppmerksomhet om sin kamp på andre måter. Han skriver et manifest, og han forbereder en aksjon som vil gi manifestet oppmerksomhet (Disse prosessene foregår delvis parallelt.) Han legger siste hånd på manifestet bare timer før bomben han plasserer i regjeringskvartalet eksploderer.

Han mener at det han oppfatter som det siviliserte Europa er i krig med islam, men at ingen forsvarer Europa, ingen tar opp kampen mot islams overtagelse. Han mener at argumenter ikke vinner frem, og at han derfor må føre sin kamp på andre måter enn ved å argumentere og diskutere.

Han bestemmer seg for å ta opp denne kampen alene. Han gjør dette ved å gå til angrep på den norske regjeringen, og på det fremste regjeringspartiets ungdomsorganisasjon, antagelig fordi han mener at det er Regjeringen og Ap som i sterkest grad representerer den marxist/multikulturelle elite i Norge.

Angrepene har et katastrofalt resultat. Innpå 100 egentlig tilfeldige mennesker, mange av dem svært unge, mister livet. Mange andre – som blir såret, som er i nærheten av angrepet, som mister familiemedlemmer eller venner eller kollegaer – vil bli merket for livet. Dette er ekstremt tragisk.

Terroristen gjør ikke motstand når han blir arrestert. Han vil bruke rettssaken til å preke de ideer som han har skrevet om i sitt manifest, et manifest som forøvrig i en viss grad er plagiert fra manifestet til «The Unabomber» Ted Kaczynski. Kaczynski drev i flere år terror for å få oppmerksomhet og støtte til sitt økologiske budskap om at mennesket må ofre seg for miljøet.

Anders Behring Breivik hevder altså at han kjemper en krig. Men krig skjer mellom (mer eller mindre velorganiserte) hærer, og en hær kjemper på vegne av og med støtte fra en befolkning. Krig er altså ikke noe som enkeltpersoner bedriver, uansett hvilken begrunnelse de måtte ha. Det Anders Behring Breivik gjorde var derfor ikke en del av en krig eller en krigshanlding, det var en ekstremt grov kriminell handling.

Denne handlingen er forøvrig en av de aller groveste i verdenshistorien. Det finnes også andre som har drept mange, f.eks. ved hjelp av bomber – Timothy McVeigh drepte ca 170 personer når han plasserte en bilbombe utenfor The Federal Building i Oklahoma City i 1995 – men Anders Behring Breivik drepte ca 85 personer en etter en ved å skyte dem. Vi vet ikke om noen andre massemordere som har drept så mange. Dette ligner noe på de «school shootings» vi har sett bla. i USA og i Finland, men i disse har antall ofre som regel vært omkring 10 – 15. Å skyte ned innpå 90 ungdommer en etter en er ekstremt uhyrlig handling.

Anders Behring Breivik mente at det at han ikke fikk gjennomslag for det han oppfattet som gode argumenter i en svært viktig sak, legitimerte terrorhandlingen. Men det er ikke slik at man har rett til og krav på å bli hørt, man har ikke krav på et publikum, og man har ingen krav på oppslutning for sine meninger. Man har rett til å ytre seg, men hvis ingen vil høre på en eller rette seg etter det man sier så er det ikke slik at man derved får en rett til å drepe noen eller sprenge en bombe for å få oppmerksomhet.

Anders Behring Breivik mente at han kjempet for en god sak, og han var villig til å ofre seg for denne saken. (Sitat fra hans manifest: «Many of us will have to sacrifice our life for the cause in order to destroy the tyrants of our time» s. 1105, «As a holy Knight [han sammenligner seg med tidligere tiders tempelriddere] fighting for your people and the preservation of Christendom, the Templar’s, as the Justiciar Knight candidate, are willing to put aside the usual temptations of ordinary secular life for an arduous and dedicated life of service and sacrifice» s.1113.)

Han lot seg arrestere uten motstand, og må ha vurdert i sin nesten ti år lange planleggingsperiode at han ville bli sittende i fengsel resten av livet. Han har vært villig til dette; han sier i sitt manifest at han da vil betrakte seg som en martyr for saken. Men å ofre seg, å ødelegge sitt liv for en sak som er større enn en selv eller utenfor en selv, er aldri et gode, det er bokstavelig alt ødeleggende. Videre, den som er villig til å ofre seg selv for en «god» sak er også ofte villig til å ofre andre for den samme saken. Anders Behring Breivik ofret ikke bare seg selv, han ofret også de nesten 100 som mistet livet i denne grusomme terrorhandlingen.

Vi vil også nevne at Breivik må ha hatt en total mangel på respekt for andre mennesker, og en total mangel på empati. Dette er kolossale mangler, og personer som mangler disse egenskapene er bokstavelig talt livsfarlige.

Vi vil også si at aksjoner av denne typen alltid skaper sympati for ofrene. Resultatet av Breiviks innpå tiårige arbeid, hans massedrap og et liv i fengsel vil sannsynligvis bli at han styrker de krefter han ønsket å bekjempe. Men slik går det alltid når man velger metoder som ikke innebærer respekt for enkeltmennesker.

Videre er Breivik en av de mange som mener at de fortjener en langt større plass og rolle i historien enn de klare å skaffe seg på legitimt vis. Noen av disse mener derfor at de har rett til å handle på tvers av og i strid med vanlige normer og regler. En tidligere mye brukt betegnelse på slike mennesker er «psykopat» (selv om dette ordet nå sjelden brukes i faglige sammenhenger). Det finnes som nevnt flere slike i historien; en av dem var Lee Harvey Oswald, mannen som skjøt president Kennedy.

Vi vil igjen uttrykke vår medfølelse overfor alle de som miste livet og som ble rammet på andre måter.

La oss til slutt nevne at det nå ser ut til at alle krefter vil satse på at alt politisk arbeid skal foregå i samsvar med demokratiske spilleregler, og at man skal kunne drive alle typer politisk arbeid uten å risikere å bil angrepet av noen som ikke liker de meninger man har. Vi håper at dette blir realisert.

(skrevet av VM)
.
.
.
.
.
.

Bjørn Stærk: «Manifest for en europeisk borgerkrig» http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4182493.ece

Harald Stanghelle: «En selverklært korsfarer», Aftenposten 25/7 (ennå ikke på nett)

Dag Furuholmen: «Taper søker heltestatus», Aftenposten 25/7 (ennå ikke på nett)