Grenser

Det er i velferdsstaten ingen grenser for hva som det offentlige påtar seg av oppgaver, og det er heller ingen grense for hva befolkningen forventer at det offentlige skal hjelpe dem med.

Iblant blir ekstreme utslag av dette slått stort opp. Politikerne sier da at ”nå skal vi stramme inn!”, men resultatet vil alltid bli som det er blitt hver gang tidligere: ingen ting vil skje. Og de økede kostnadene må betales i form av enda høyere skatter og avgifter, og hvis det kommer nedskjæringer så vil disse gå ut over pensjonister og de som benytter skolen og helsevesenet.

Et siste eksempel fant vi i Dagbladet nylig: ”[Det offentlige] bruker 200 årsverk på feriefyll og ulykker.

Stortinget vil bruke mindre på å hjelpe folk i ferietrøbbel.” Dette var overskriften. Vi siterer fra artikkelen:

”I en innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen heter det at det er et gap mellom de forventninger som nordmenn har til hjelp i utlandet, og hvilke tjenester den norske staten, gjennom sine utestasjoner, kan tilby.

- Nordmenn må få en mer realistisk oppfatning av hva slags hjelp de kan forvente av norske myndigheter, dersom de skulle få problemer. Det er de reisende selv som har det største ansvaret. Første bud for alle må være å tegne reiseforsikring. Her syndes det fortsatt mye, sier Høyres Peter Gitmark.

Han er saksordfører for behandlingen av regjeringens stortingsmelding om bistand til nordmenn i utlandet.

- Nordmenn reiser stadig mer, og det blir stadig flere eksotiske og potensielt utsatte reisemål. Utenrikstjenesten bruker i dag 200 årsverk på å hjelpe norske borgere i utlandet. Disse tjeneste kan ikke holde tritt med den enorme økningen i reising. Derfor understreker vi så sterkt prinsippene om personlig ansvar og hjelp til selvhjelp, sier Gitmark til NTB.”

Som sagt så er vi av den oppfatning at lite vil skje på dette området, mange turister vil fortsette å forvente at staten ordner opp dersom de kommer i problemer – uansett årsak og uansett skyld. Det er ikke overraskende at de forventer dette, det er jo slik velferdsstaten fungerer, og det er slik alle politikere fra de store partiene sier at den skal fungere: det offentlig skal ta seg av deg fra vugget il grav.

DLF har et annet syn. La oss første si hva vi mener om den konkrete saken, klønete turister i utlandet. I slike tilfeller mener DLF at staten/det offentlige ikke har noe ansvar. Får en turist problemer her er det reiseforsikringen, og evt. familie og venner, som må trå til.

Eneste tilfelle hvor norske myndigheter kan engasjere seg er dersom en nordmann blir utsatt for en forbrytelse og politiet og rettsappartet i vedkommende land ikke fungerer, eller dersom en nordmann blir mistenkt for en forbrytelse og rettsapparatet er usivilisert; i slike tilfeller kan norske myndigheter engasjere seg og forsøke å sørge for at den norske borgeren får en rettferdig rettsprosess.

I alle andre tilfeller skal norske myndigheter ikke blande seg inn.
.
.
.
.
.
.

http://www.dagbladet.no/2011/06/05/tema/reise/stortinget/utenriks/16804391/