Som fortjent

Det franske sosialistpartiets fremste kandidat til å slå den konservative kandidaten (sittende president Nicolas Sarkozy) Dominique Strauss Khan, ble for et par dager siden arrestert og hentet ut fra plassen han satt på på første klasse i et fly som skulle fra New York til Europa. Grunnen var at han nærmest skulle ha voldtatt en stuepike på det hotellet han bodde mens han var i New York, et hotell hvor romprisen - eller for Strauss-Kahns del, suite-prisen - var 3000 dollar pr døgn.

Strauss-Kahn har alltid likt kvinner, og har hatt en rekke forhold med forskjellige kvinner opp igjennom åene. Ikke noe galt i dette så lenge det er frivillig og ingen blir bedratt, men det kan vel stilles spørsmålstegn ved hvorvidt det er passende at en sjef legger an på underordende kvinner i sin egen organisasjon.

Men denne gangen la han an på en stuepike som ikke var interessert, og det endte visstnok - han er ikke dømt, det foreligger kun formelt sett en mistanke! – med at han brukte vold overfor damen. Dette er en grov forbrytelse overfor henne.

Men Strauss-Kahn var ikke bare en mulig motkandidat for Sarkozy, han er også leder for IMF. Og det er her de virkelige problemene – for IMF og for de som forventer hjelp fra den kanten – dukker opp.

Strauss-Kahn var på vei til Europa for å delta i et viktig møte om redningspakker for de velferdsstater i Europa som har kommet nærmest – for ikke å si over! – avgrunnen, først og fremst Hellas.

Strauss-Kahn var kjent som en venn av Hellas (dette er faktisk en overskrift i Aftenposten i dag), noe som betyr at han ville forsøke å få de noe mer nøkterne og forsiktige og sparsommelige land i Europa – dvs. Tyskland – til å bidra med penger til de meget sløsete grekerne. Problemene i Hellas og i andre europeiske land som har store problemer skyldes store og sjenerøse velferdsordninger til befolkningen, høye lønninger og andre gode fordeler til offentlig ansatte, og alt dette finansiert med et stadig høyere skattenivå som i stadig større grad driver arbeidsomme og produktive mennesker enten ut av landet eller over i den svarte og skatte- og avgiftsfrie økonomien. Med andre ord: de sjenerøse ordningene til befolkningen og til offentlig ansatte kveler den produksjon som gjør velstand mulig. Men forventningene til sosialisten Strauss-Kahn skal visstnok ha vært slik at mange trodde at han ville kunne være til hjelp for Hellas. (Det eneste han ville ha klart var å utsette sammenbruddet en kort tid, men mange synes visst slike ting er nyttig.)

Vi vet ikke hvem som blir leder for IMF etter Strauss-Kahn, men hvis det blir f.eks. en tysker (tyskere er som antydet kanskje ikke like velvillig innstilt som Strauss-Kahn til å la tyske skattebetalere betale regningen for grekernes overforbruk), eller en som har mindre overtalelsesevner enn Strauss-Kahn, så kan det føre til at Hellas ikke får hjelp.

Dette er egentlig en bra ting for Hellas, og for alle andre land som er organisert som velferdsstater; det de må gjøre er sette ned skatter og avgifter, deregulere, foreta reelle privatiseringer - mens det sosialister foreskriver er slike ting som skatteøkninger og låneopptak Ja, de foreslår at når man har stor gjeld så skal man låne mer for å redusere gjelden! – de tror at dette skal få fart på økonomien og dette skal gi økede skatteinntekter. Men dette er en helt feil teori, og tiltak basert på denne har aldri gode resultater. (Før i tiden foreslo de også slike ting som å redusere verdien av egen valuta, å devaluere, noe som er meget skadelig, men som gir myndighetene en utsettelse av viktige problemer, men devaluering i ett land som bruker Euro er umulig).

Så denne situasjonen er meget komplisert for den dameglade Strauss-Kahn, for Hellas, for IMF, for sosialistpartiet i Frankrike, for velferdsstatene i Hellas, osv. Som antydet i overskriften så er vi ikke helt fremmed for å si at dette er som fortjent. En vanvittig gal politikk må føre til negative konsekvenser for alle involverte.

.
.
.
.
.
.

http://www.dagbladet.no/2011/05/18/nyheter/utenriks/frankrike/dominique_...