Det er vel tilstrekklig å sitere fra Dagbladets lederartikkel i går 15/3 for å fortelle hva utgangspunktet er: ”I fjor undersøkte Helsetilsynet forholdene ved 342 virksomheter som yter sosial- og helsetjenester til eldre. Og i to tredjedeler av virksomhetene ble det konstatert at tjenestetilbudet hadde mangler i forhold til det lovene krever. Blant annet er ikke kommunene flinke nok til å gi demente tilpassede tjenester og nødvendig legetilsyn. Feil bruk og dosering av legemidler er utbredt. Underernæring hos eldre er ikke forbygget godt nok. De ansatte har mange steder ikke den rette kompetanse i ernæringsspørsmål, og anbefalinger fra ernæringsmyndighetene blir ikke fulgt”.

Dette gjelder altså kommunale institusjoner, og viser at det som foregikk hos Adecco ikke er unikt for private tilbydere, lovbrud forekommer også i det offentlige. Dessuten ser det ut til at lovbruddene er langt verre hos de offentlige tilbyderne enn hos de private; i de offentlige institusjonene går lovbruddene ut over beboerne, men i de private gikk lovbrudene kun ut på at ansatte fikk lov til å konsentrere sin arbeidsinnsats i lange vakter slik at de kunne få lengre perioder med sammenhengende fridager.

Men tilbake til hovedpoenget. Hovedpoenget er at de aller fleste tror at man kan få en god eldreomsorg bare ved å lovfeste dette! Slik er det ikke, og det bør enhver kunne se ut i fra de mange lovbrudd som foregår.

Det som kan gi en god eldreomsorg er at man er villig til å bruke de ressurser som er nødvendige. Har man tilstrekkelig med ressurser blir tilbudet godt, har man det ikke blir tilbudet dårlig, uansett hva lovverket sier. Man kan ikke kompensere for lav pengebruk ved å vedta lover som sier at til tross for at det ikke finnes nok penger skal tilbudet være av høy kvalitet. Det er som å kjøpe en billig Lada og så forvente at lovpålegg til Lada-fabrikken har sørget for at kvaliteten på Ladaen er tilsvarende kvaliteten på en Rolls Royce. Enhver burde forstå at dette ikke kan gå.

Hvordan får man så en eldreomsorg med en passende ressursinnsats? Man får det i hvert fall ikke ved å la det offentlige stå for etterspørselen på vegne av befolkningen ved hjelp av skatteinntekter. Det er dette synet nordmenn flest har hatt i mange år, dette er opplegget til en modell som ikke kan fungere godt.

Og slik må det være; offentlig ressursutnyttelse er svært ineffektiv, innen det offentlige er det en kolossal sløsing. En meget stor andel av det man betaler inn i skatter og avgifte forsvinner i byråkratiet, og kun en liten andel går til det som virkelig er formålet.

Løsningen er å sørge for at pengene ikke går via det offentlige. Mao.: skal man ha en god eldreomsorg må hver enkelt spare opp til sin egen alderdom (gjerne via spare- og forsikringsordninger), velge ulike tjenestetilbud når det blir behov for dem, og så betale direkte til de institusjonene man benytter seg av. Dette markedet bør være helt privat og helt uten offentlig innblanding.

En slik ordning innebærer at dersom en beboer er misfornøyd med det tilbud han får ett sted så kan han flytte til et annet sted. Dett er nærmest umulig i dagen offentlige tilbud.

Grunnen til at offentlige løsninger fungerer så tregt og er så dårlige er at det er to forskjellige instanser som er involvert på den ene siden: kommune betaler, mens det er eksempelvis Peder Ås som mottar tilbudet. Da vil det nødvendigvis bli tregt og byråkratisk, og Peder Ås vil ha meget små muligheter til å påvirke sin situasjon. Dessuten vil tilbyder være opptatt av tilfredsstille den som betaler, dvs. byråkratene i det offentlige, og ikke være like opptatt av den som bruker dem direkte.

Men dersom Peder Ås både hadde mottatt tilbudet og betalt for det, så ville det ikke kommet inn et fordyrende og byråkratisk mellomledd, og derved vil en slik måte å organisere tilbudet på redusere alle de problemer som vi har i dag som en følge av at det offentlig er så tungt inne i eldreomsorgen.