Også norske aviser her begynt å skrive om det som har pågått i Wisconsin de siste ukene. Det som har skjedd er at Republikanerne nå har fått flertall i delstatskongressen og har gått inn for å ta bort mange av de særfordelene som offentlige ansatte i Wisconsin har hatt.

Disse ansatte har hatt slike goder som svært høy lønn (enkelte lærere har tjent omkring 100 000 dollar); de har svært gode pensjonsordninger; de har vært umulige å si opp; de jobber ikke med å tilfredsstile bestemte kunder som betaler dem for den jobben de gjør, de jobber for ”the public”, og hva enkelt medlemmer av ”the public” måtte mene om deres eventuelle jobbinnsats er irrelevant. De har også hatt en rekke andre fordeler som ikke er oppnåelige for arbeidstagere flest.

Men alt dette koster mye penger, skattebetalernes penger, og velgerne/skattebetalerne reagerte på de enorme utgiftene ved å stemme Demokratene ut og Republikanerne inn. Når Republikanerne bestemte seg for å bringe arbeidsbetingelsene for de offentlig ansatte mer på linje med det som gjelder i arbeidslivet ellers så har fagforeningene og deres sympatisører demonstrert, bla. ved utskjelling av folkevalgte som representer er folket, men som altså har et annet syn enn dem.

Vi siterer fra Aftenposten: ”- Skam! Skam! Skam!Republikanske Wisconsin-senatorer ble møtt av en rasende folkemengde etter at de stemte gjennom et forslag som fratar fagforeningene flere rettigheter.

Demonstrantene som hadde samlet seg i delstatskongressen i Wisconsins hovedstad Madison i natt, lot det ikke være noen tvil om hva de mente om de republikanske senatorene som var i ferd med å forlate bygningen.
På rekke og rad, med politifolk foran og bak, måtte senatorene gå gjennom den rasende folkemengden mens skjellsordene haglet.

- Skam, skam, skam! ropte demonstrantene mens politikerne gikk forbi. - Dere er feiginger!

Hvorfor var folk så sinte? Jo, de mislikte sterkt at de republikanske delstatssenatorene hadde klart å få gjennom et forslag om å frata Wisconsins offentlige ansatte nærmest alle rettigheter til kollektive forhandlinger med myndighetene.

Forslaget, som var noe av det første den nyslåtte guvernøren Scott Walker tok initiativ til etter at han begynte i sin nye jobb i januar, har ført til et politisk teater av de sjeldne.

Rasende lærere og andre offentlig ansatte har okkupert den lokale kongressbygningen. Leger har skrevet ut falske sykemeldinger slik at folk kan demonstrere. Pizzasjapper har delt ut gratis mat for å holde demonstrantene velfødde nok til å opprettholde trykket….” (sitat slutt).

En kommentator i Wall Street Journal skriver om hva et av fagforeningenes viktigste argumenter, ”collective bargaining” egentlig betyr: ”In 2010, Megan Sampson was named an Outstanding First Year Teacher in Wisconsin. A week later, she got a layoff notice from the Milwaukee Public Schools. Why would one of the best new teachers in the state be one of the first let go? Because her collective-bargaining contract requires staffing decisions to be made based on seniority.”

Så fagforeningen går inn for at ansiennitet skal telle mer enn dyktighet ved ansettelser. At befolkningen reagerer mot dette og andre utslag av fagforeningsmakt burde ikke overraske noen.

Men tilbake til det prinsipielle: Offentlig ansatte er egentlig ansatt av befolkningen via dens valgte representanter. Dette betyr at det er de folkevalgte som er arbeidsgiver. Her har befolkningen åpenbart ønsket en annen holdning til de offentlige ansatte enn tidligere Demokratiske flertall har gjort, og enhver med respekt for demokratiske prosesser må godta dette. Befolkningen har valgt å gå inn for en annen holdning overfor de offentlig ansatte, og dette har de all rett til.

Mao. de demonstrasjonene som er blitt gjennomført i Wisconsin er egentlig en protest mot et demokratisk resultat, det er en protest mot folkets mulighet til å bestemme.

Og vi er ikke overrasket over at venstreorienterte og fagforeningen reelt sett har et syn som er i strid med dette.

Siden vi snakker for DLF så trekker vi den prinsipielle vurdering ut i sin fulle konsekvens: Denne saken viser hvor ustabil det offentlig er; i det offentlige er man prisgitt hva folkeflertallet måte mene, og det kan som kjent skifte fra valg til valg. Også av denne grunn kan man bare få stabile, forutsigbare forhold dersom virksomheter er helt fri for all politikerinnblanding, Og stabile forhold er en uunngåelig bestanddel av langsiktig planlegging, noe som er svært viktig for på opprettholde et samfunn preget av harmoni og velstand.
.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article4056391.ece

http://online.wsj.com/article/SB1000142405274870413220457619026078780598...