Sentralbanksjef Øystein Olsen holdt i går sin første årstale. Selv om dette var en kjedelig tale uten noen overraskelser vil vi kommentere noen av de viktigste poengene i den.

Han begynte talen med å ta for seg finanskrisen. Det blir hevdet at årsaken til krisen var spekulanter med en overdreven optimisme, og at man derfor fikk en boble. Men et enda mer grunnleggende argument var at Vestens handelsunderskudd til blant annet Kina var årsaken, og at dette igjen fører til statsgjeld. Mekanismen for dette blir ikke forklart.

Sentralbanksjefen brukte også her anledningen til å hevde at bankvesenet må reguleres enda mer. Strengere krav til egenkapital, råd om makrotiltak fra Norges bank og utlånsbegrensninger var blant de tiltak som ble nevnt. Dette blir særlig klart der hvor han sier følgende: «Mens pengepolitikken og finanspolitikken har hatt et langsiktig forankret styringssystem de siste ti årene, er det ikke et tilsvarende helhetlig styringssystem for finansmarkedene.»

De som har fulgt med på våre nyhetskommentarer vet at denne forklaringen av finanskrisen, at det var en boble som ble forårsaket av spekulanter, manglende bankreguleringer og handelsunderskudd, er svært utilfredsstillende. Den virkelig årsak, slik blant annet Richard Salsman, John Tamny og nobelprisvinneren Robert Mundell har sagt, var inflasjonen man fikk fordi Finansdepartementet i USA valgte å føre en svak-dollar-politkk. Motivasjonen for dette var et ønske om å få et handelsoverskudd og for å lette statsgjeldsbyrden. For å komme nærmere den utløsende årsaken må man nevne at Sentralbankene rundt 2005 inverterte rentekurven. Dette skjer når korttidsrenten er høyere enn langtidsrenten, og dette gjør at bankene ikke lengre tjener penger (Mundell har en noe annerledes forklaring her). Nå er Sentralbanksjefen rimelig ny i jobben, så kanskje kjenner han ikke til dette, noe han selvsagt burde. I tillegg bidro de særdeles strenge bankreguleringene i USA til at krisen der ble enda verre enn andre steder – dette står i sterk kontrast til det Sentralbanksjefen hevder, nemlig at bankreguleringene ikke var strenge nok.

Det må også påpekes at Norges Bank langt ifra fører noe langsiktig styringsregime. Sentralbanken driver jo stadig vekk og endrer styringssystemet, gjennom å endre styringsrenten. Svært mange har jo også sett seg blind på at det å endre renten skal være nærmest det eneste pengepolitiske verktøyet. Dette kan jo ses på som en fordel, ettersom enda flere verktøy og enda mer styring og forandring i vilkårene fra sentralbankens og statens side vil være enda mer negativt.

Men det kan også ses på som en svakhet, ettersom det å endre styringsrenten er svært lite effektivt for å nå de mål som sentralbanken setter. Man sitter fast i det keynesianske dogme om at man skal begrense toppene og bunnene i økonomien. Når økonomien er i vekst settes rentene opp, skattene opp og statlige utgifter settes ned – dette skal skade økonomien, slik at økonomien ikke skal gå for godt. Og i dårlige tider så skal rentene ned, skattene ned og statlige utgifter opp. Sentralbanksjefen klarer til og med å si at det var slik keynesiansk politikk som gjorde at man ikke fikk en like langvarig depresjon som på 30-tallet.

Sentralbanksjefen snakket også mye om inflasjon, og også her var det mye galt. Hovedproblemet er nok at han kun ser på KPI, og ignorerer samtlige andre indikatorer for inflasjon. Dermed kan han si slikt som at «inflasjonen har holdt seg lav og stabil.» Og nært til det absurde; «Prisstigningen er i dag så lav at folk flest ikke bryr seg om den. Konsumprisindeksen har forsvunnet fra avisens førstesider».

Referanser til KPI kan nok ha forsvunnet, men dette sier mer om verdien til KPI enn det gjør om inflasjonen. Men på tross av dette så nevner Sentralbanksjefen selv de stigende eiendomsprisene, høyere formuespriser og høyere oljepris – til disse kunne han også ha tilføyet stigende gullpriser, stigende råvarepriser og stigende matvarepriser. Og samtlige av disse er ofte på forsidene av avisene. Ser man på disse ledende indikatorene, i stedet for å se på KPI som henger årevis etter, så har det vært svært høy inflasjon gjennom hele forrige tiår. Snarere enn de 2,5 % for hvert år som KPI har målt, så måler slikt som gull en 400 % økning over disse ti årene. Sentralbanken ignorerer dessverre på dette området de dataene som ikke passer inn i deres planer.

Det skal nevnes at Sentralbanksjefen gikk inn for at bankenes statsgaranti burde fjernes, og dette ville være til det bedre.

Men for å oppsummere årstalen så var det ytterst lite nytt å finne. Det var den samme gamle og feilaktige forklaringen av finanskrisen. Det var den samme gamle og feilaktige keynesianske teori. Det var det samme gamle og farlige ønsket etter enda strengere bankreguleringer. Og det var den samme gamle overfokuseringen på KPI som inflasjonsmål, som førte til at han kunne komme med rene absurde påstander.

En ny sentralbanksjef gir altså ikke noen endringer i det hele tatt. Det eneste som ville gitt noen endringer hadde vært dersom DLF hadde hatt styringen. For noen av DLFs forslag for å bedre pengepolitikken, se nyhetskommentaren fra torsdag den 17. og vårt Stortingsprogram.
(Skrevet av Petter Sandstad)