”Den nye ordningen med frikort for helsebehandling og medisiner er blitt langt dyrere enn hva de folkevalgte tenkte seg.” Dette står å lese på forsiden av dagens (3/2) Aftenposten, og vi er ikke overrasket. Praktisk talt alt de folkevalgte vedtar blir dyrere enn forutsatt.

Men la oss se på grunnen til at det blir slik. Velferdsstaten er på viktige områder organisert etter prinsippet ”yt etter evne, motta etter behov”. Dvs. vi skal betale skatter og avgifter til det offentlige – det er dette vi yter, og så skal vi til gjengjeld motta mer eller mindre gratis en rekke tilbud fra det offentlige: skole, kultur, infrastruktur, pensjoner – og helsetjenester.

Men hva er incentivene i et slikt system? Jo, incentivene er slik at man oppfordres til å yte mindre og motta mer: ytrer man mer må man betale mer til fellesskapet, og det er i utgangspunktet ingen begrensninger på hvor mye man kan motta. Dette innebærer at de offentlige utgiftene øker og øker - og øker mer enn forutsatt, mens det som skal være ytelsen blir mindre enn forutsatt.

(At ytelsen blir mindre enn forutsatt betyr at folk jobber mindre, jobber mindre effektivt, lurer unna på skatten, eller blir skatteflyktninger og drar til land med lavere skattenivå.)

Modellen basert på prinsippet om at man skal yte etter evne og motta etter behov innebærer at folk flest både yter mindre og ønsker å motta mer. Mao. modellen innebærer at velstanden synker, og at vi alle kommer dårligere ut av det, dvs. velstanden blir lavere enn den burde og kunne være.

Hva er så alternativet? Alternativet til den modellen velferdsstaten bygger på er den som er forutsetningen for et samfunn med høy velstand: ”hvis det er noe du ønsker deg eller vil ha så jobb, tjen penger og kjøp det!”

Et system basert på dette prinsippet har incentiver som innebærer at produksjonen vil øke, og dermed at velstanden vil øke. Det inneholder også det element at forbruket ikke blir mindre enn produksjonen, og at man derfor ikke vil rammes av underskudd (av den type som alle velferdsstater unntatt Norge [pga oljen] rammes av i vår tid). Videre vil hver enkelt prioritere egne midler i samsvar med egne vurderinger, og man vi da unngå å måtte finansiere politikernes valgløfter, som som regel viser seg å bli langt dyrere enn hva de folkevalgte tenkte seg.

Det er altså to typer politikk: den ene er basert på prinsippet ”yt etter evne, motta etter behov”, den andre er basert på prinsippet ”hvis det er noe du vil ha så jobb, tjen penger og kjøp det!”.

Det første prinsippet er oppskriften på stadig synende velstand fordi det ikke inneholder incentiver til produksjon, mens det andre prinsippet er oppskriften på voksende velstand.

Dessverre er folk flest allikevel tilhengere av det første prinsippet, dette selv om de ser det stadige forfallet innen de sektorene som er organisert i samsvar med dette prinsippet, og selv om de ser at på de områder som er organisert i samsvar med det andre prinsippet så er det fremgang og vekst.

Men det er sant som det sies: et folk får de politikere og den politikk det fortjener.