Opprøret i Egypt

Etter at et folkeopprør førte til kraftige politiske endringer i Tunisia har også egypterne forstått at de kan oppnå en politisk endring ved å gjøre opprør. Nå var – vi sier var – president Mubarak ikke av de verste, han var en diktator, men han var ingen barbarisk tyrann, slik f.eks. Saddam Hussein var. Men Egypt var under hans 30-årige styre langt fra fritt. Etter at enkelte land i den arabiske verden har fått øket frihet, og etter det foreløpig vellykkede opprør i Tunisia, har også befolkningen i Egypt krevet øket frihet.

Ja, det er øket frihet de ønsker seg. Egyptere flest har sett med skrekk på tilstanden i naboland som Saudi-Arabia, og de ønsker ikke sharia. Egypt, som er den arabiske verdens mest folkerike land med ca 80 mill innbyggere, er annerledes enn de andre arabiske land. Egypt ble f.eks. sparket ut av den arabiske liga etter at landet inngikk fredsavtale med Israel under Mubaraks forgjenger Anwar Sadat. Sadat ble forøvrig drept i et attentat utført av militante muslimer under en militærparade i 1981.

Tidligere var det vanlig å mene at alternativene i den arabiske verden var enten å ha et islamistisk diktatur, eller å ha en (mer eller mindre) sekulær diktator. Nå ser det ut til at det kan komme enda et alternativ, et slags demokrati med noe frihet (ikke mye frihet, men mer enn det som tidligere var vanlig i den arabiske/muslimske verden).

Irak er blitt et demokrati, og kanskje vil Tunisia bli et demokrati, og kanskje vil nå Egypt bli demokratisk. Men demokrati betyr ikke frihet, og så lenge islam er den enerådende ideologien er frihet og velstand – som manifesterer seg i kravet om arbeid for alle - umulig.

En farlig ting ved opprøret i Egypt er at det ikke finnes noen leder som demonstrantene kan samle seg om. Dette kan føre til at det oppstår et maktvakuum og at resultatet blir anarki og kaos.

Det er også viktig hvordan USA vil stille seg. Mens president Bush støttet demokratiske krefter, og retrorisk spurte om ”Are the peoples of the Middle East somehow beyond the reach of liberty? Are millions of men and women and children condemned by history or culture to live in despotism? Are they alone never to know freedom and never even to have a choice in the matter?”, var hans etterfølger president Obama ekstremt passiv under opprøret mot tyranniet i Iran for et års tid siden. At USAs president ikke støttet opprøret mot ayatholla-tyranniet i Iran var typisk for Obamas unnvikende og egentlig frihetsfiendtlige politikk, men allikevel en skandale. La oss også ha nevnt at Obama også nylig har sagt at om Mubarak at "I would not refer to him as a dictator.”

Det er alt for tidlig å si hvordan dette vil ende. Vi må ikke glemme at det kan gå galt. Det rettferdige opprøret mot sjahen av Iran førte til et langt verre styre under ayatholla Khomeiny - men dette er dog 30 år siden. Det kan hende at Egypt i første omgang blir et haltende demokrati, det kan hende at det blir et islamistisk diktatur, og det kan hende at det kommer en sterk mann, dvs. en sekulær diktator. Alle tre alternativene er på bordet. Men det som er nytt er at også demokrati er et av de alternativene som er på bordet, og dette er et sikkert tegn på at ”the Arab Street”, folkemeningen i arabiske land, er annerledes enn den var for ikke lenge siden.
.
.
.
.
.
.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10013685

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10013668

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10013678