Enda mer kvotering
Kvotering innebærer at man prioriterer irrelevante kriterier på bekostning av relevante kriterier. Eksempel: dersom man vil ha en dyktig person i en posisjon, men krever at vedkommende skal ha en bestemt dialekt/hårfarve/hudfarve/kjønn (når dette er irrelevant for oppgavene vedkommende skal utføre) så betyr dette at personen som blir valgt vil være mindre dyktig enn den man eller ville ha valgt. Dette ført til at det jobben vedkommende gjør blir dårligere utført enn den ellers ville ha vært.
Kulturministeren synes at det er for få kvinnelige filmregissører i Norge og vil kvotere dem inn. Dvs. det er staten som finansierer de aller flere spillefilmprosjekter i Norge, og det kulturministeren ønsker er at søknader fra kvinnelige regissører skal prioriteres – noe som må skje på bekostning av mannlige regissørers søknader.
Dette betyr at det viktigste element ved vurdering av to ellers omtrent like prosjekter ikke skal være kvalitet, men søkerens kjønn.
Formålet med kvoteringen skal være at flere unge jenter da visstnok skal velge å bli regissører, og at man etter hvert vil få flere kvinnelige regissører. Kvoteringen skal altså kun foregå i en begrenset periode.
Vi vil tro at dyktige kvinnelige kunstnere vil være imot slik kvotering. Regissør Karin Julsrud ble intervjuet i en nyhetssending på NRK i går, og hun var imot.
Vi i DLF synes det alltid er galt (i forretningslivet, i akademia, kunsten, etc.) å foreta valg etter andre kriterier enn kvalitet. Vi er absolutt for at man skal foreta valg basert på kvalitet, og mener at kjønn i de aller fleste sammenhenger er irrelevant. (I visse tilfeller kan det være Ok å legge andre forutsetninger til grunn enn kvalitet, for eksempel mellom venner eller innen en familie, men ellers ikke.)
Dette konkrete tilfelle innebærer at staten velger å lage dårligere filmer bare for at flere jenter skal bli motivert til å velge å jobbe innenfor film. Vi vil tro at det som vil motivere både gutter og jenter til å ønske å jobbe innen film er gode filmer, men det er altså ikke slik kulturministeren tenker.
Vi ser også en fare i at staten blander seg inn i kunsten i det hele tatt; dette kan bety at det i praksis vil bli lagt politiske føringer på den kunsten som blir skapt.
DLF er imot all statsstøtte til film (og til all annen kunst). Enhver bør få beholde sine penger (og ikke som i dag bli fratatt mesteparten i skatter og avgifter) slik at han selv fullt ut kan velge hvilke kunstprosjekter han eller hun vil støtte.
Vi mener at dette er det eneste moralske alternativ. Sekundært er vi imot all offentlig kvotering; staten bør alltid legge vekt på kun relevante kriterier, og å gi oss dårlige filmer for å få flere jenter til å velge på jobbe i film er et svært dårlig alternativ.
For øvrig mener vi at private kan kvotere akkurat så mye de måtte ønske, men vi vil tro at private som kvoterer vil bli straffet i markedet da folk i sin etterspørsel går etter kvalitet innfor de rammer de har – og med dette mener vi ikke at det som best lykkes i markedet er av god kvalitet, vi mener at det ikke er tilfeldig at filmer av Vibeke Løkeberg har et svært lite publikum, og at filmer av for eksempel Sofia Coppola eller Kathryn Bigelow eller Julie Taymor eller Steven Speilberg eller Martin Scorsese ofte trekker et stort publikum.
.
.
.
.
.
.