«Mørke utsikter. Hvor lenge kan vi fortsette å utdanne våre barn til akademisk ørkenvandring, studiegjeld og arbeidsløshet?»

Dette spørsmålet er overskriften på en kommentar fra Aftenpostens Jan E. Hansen sist søndag (21/11). Vi siterer fra artikkelen: «under et besøk i Oslo i sommer oppdaget jeg at 90% av alle servitører var svensk ungdom. 90% av alle drosjesjåfører var innvandrere. ...[I Norge er] retten til høyere utdannelse godt lovfestet. ...[Men vi trenger også] murere, snekkere, urmakere, elektrikere. Vi trenger menneker som kan utrette noe nyttig og kjærlig med sine hender, som kan sørge for at samfunnet er betjent, at hjulene går rundt, at vi kan livnære oss av gjensidig verdighet i helseveseenet, i servicenæringene, i tradisjonselle håndverk. Og vi trenger stadig flere av dem som kan dyrke sin åker, som kan selge oss fisk, som kan bake et brød...».

Hansen er selvasagt inne på et svært vktig poeng. Det ser i Norge i dag ut som om vi har alt for få som kan ta jobber som ikke krever høyere utdannelse, vi har for få som kan ta ikke-akademiske dagjobber («murere, snekkere, urmakere, elektrikere», etc.), mens vi samtidig utdanner alt for mange akademikere!

Hva kan være årsaken til dette? Og hva er løsningen?

Økonomsk teori forteller at det er en sammenheng mellom tilbud, etterspørsel og pris på en vare/tjeneste. Dersom prisen blir lavere øker etterspørselen, og dersom prisen blir høyere går etterspørselen ned.

I et frtt marked, hvor alle aktører som driver verdiskapning tibyr sine varer og blir enige med etterspørrer om pris, dvs. et systen hvor ingen utenforstående dikterer betingelser for salg og bytte, vil prisene balansere på et nivå hvor tilbud et omtrent like stort som etterspørselen, og etterspørselen vil bli omtrent like stor som tilbudet. Man sier da at man har en markedspris som balanserer tilbud og etterspørsel.

Men i et system hvor staten kan blande seg inn bestemme prisen, vil det alltid bli for stor etterspørsel hvis prisen settes for lav, og det vil bli et for stort tilbud hvis prisen settes for høyt.

Det finnes mengder av eksempler på slik ødeleggende statlig innblandig. For noen år siden hadde man i EU et «melkehav» og et «smørberg», som var resultater av at politikerne hadde bestemt at prisene på disse varene skulle være langt høyere enn folk var villige til å betale, og produksjon ble alt for stor i forhold til etterspørselen. På andre områder er prisene for lave, og resultatet er at det oppstår køer og at det blir ventetider (som f.eks. i helsevesenet). Når staten reellt sett tvang bankene til å kreve for lave renter førte dette til at perosoner som ikke var kredittverdige fikk lån, og resultatet be bankkrisen (dette er essensen i det som skjedde).

Det er akkurat dette samme prinsippet - fravær av markedspriser - som er årsaken til de problemer Hansen tar opp. Det blir for mange akademikere? Dette skjer fordi denne utdannelsen er gratis – studentene ved de offentlige universiterer og høyskoler betaler kun symbolkse skolepenger. Videre får man subsidiert lån dersom man tar en utdannelse. Dette fører til at for mange tar en slik utdannelse, og mange ender opp i «en akdemisk ørkenvandring med studiegjeld og arbeidsløshet» for å låne Hansens formulering.

Hadde man for å ta en slik utdannelse selv måttet betale det det kostet, gjerne via lån i vanlige banker på markedsbetingelser, ville man ikke som i dag ha fått alt for mange akademikere.

At det er for få «murere, snekkere, urmakere, elektrikere» kan komme av at bedriftene ikke i tilstrekkelig grad er i stand til å ansette lærlinger – og årsaken til dette kan være at staten har bestemt at lærlingelønnen som bedriften må betale til lærlingen er høyere enn bedriften kan ta seg råd til.

De problemet som Hansen tar opp er betydelig, og selv om vi ikke vil si at vi i denne kommentaren har tatt opp absolutt alle elementer som gjør at problemet finnes så mener vi at det totale fravær av markedsbesteme priser – på utdannelse, på studielån, på lærlingeavtaler – er en helt essensiell årsak til at vi har fått dette store problemet.

Løsningen er at staten avslutter alle inngrep og alle lovpålgte regler som i dag gjelder for frivilige forhold mellom mennesker, og dette inkluderer å fjerne all statlig innblanding i akademia, i bankvesenet (inkl. betingelser for studielån), og lærlingeavtaler.

Men hvis vi fortsetter som før vil vi fortsatt ha en stor mangel på håndverkere og et stort antall arbeidsløse akademikere, noe som er svær plagsomt for de det gjelder, og som er meget kostbart for skattebetalerne som må betale for denne sløsingen som politikerne får i stand. (På den annen side så stemmer jo de aller fleste velgerne på de partiene som er skyld i alle disse problemene ...)