Statsbudsjettet

I går la regjeringen frem sitt forslag til statsbudsjett for 2011. Alle aviser og alle nyhetsendinger på TV og i radio flommet da over med informasjon, kommentarer og analyser. For det er nemlig slik at vi i Norge betaler ca 50 - 70 % av det vi tjener til det offentlige (tallene blir slik hvis man ser på den totale summen av skatter og avgifter til både stat og kommune). Det vi betaler inn går til å finansiere alt det vi mottar gratis eller (sterkt subsidiert) fra det offentlige: skole, barnehaver, asylmottak, u-hjelp, veier, helsetilbud, pensjoner, kultur, infrastruktur, osv.

Statsbudsjettet, som altså vedtas for hvert år, bestemmer sammensetningen av det vi skal betale inn, dvs. det bestemmer hvordan de 50 - 70 prosentene av våre inntekter som det offentlige tar skal fordeles, og det bestemmer hvordan det vi får igjen fra staten skal fordeles, dvs. det bestemmes hvor mye som skal gå til skole og hvor mye som skal gå til helse, og det bestemmer hvilke felter som skal få økninger og hvilke som skal ha reduksjoner.

Vi siterer noen av overskrifter fra avisenes kommentarer til budsjettforslaget: ”Her er den nye toppskatten din. Og den må 880.000 nordmenn betale...”, ”Setter i gang veiprosjekter - men du må betale prisen”, ”Flere nye riksveistrekninger blir påbegynt neste år. Men prisen bilistene betaler, er høy”, "Natur og Ungdom demonstrerer mot Regjeringens prioriteringer i statsbudsjettet", ” Gjeldsbombe truer kommuneøkonomien”, ”Her er løftene som ennå ikke er innfridd”, ”Slik påvirkes tre forskjellige familier”, ”Bjørnson-hjem er en budsjettvinner. Får 700.000 mer”, ”Puss marsjstøvlene - nå blir det øvelse!”. Her er det litt av hvert: noen får mer, noen får mindre. Noen må betale enda mer i skatt, men andre får noen lettelser. Noen jubler og noen er skuffet.

DLF vil ha det helt annerledes. DLF mener at statens eneste oppgave er å beskytte vår frihet, og vi er for at det til denne oppgaven – dvs. til politi, rettsapparat og militært forsvar - skal bevilges de midler som er nødvendige. Så det som ser ut som økede bevilgninger på disse områdene i statsbudsjettet støtter vi.

Men til alle de andre områdene vil vi denne gangen si følgende: Alle andre områder som det offentlige gir oss tilbud, der kunne vi ha kjøpt de tjenestene vi trenger for egne penger. Da ville vi ha kunnet kjøpe en skoleplass til våre barn for egne penger, vi kunne ha kjøpt en helseforsikring for egne penger, og vi kunne ha kjøpte en pensjonsforsikring for egne penger, vi kunne kjøpe teater- og operabilletter for egne penger, vi kunne betale for de veien vi benytter oss av, osv. Dette forutsetter selvsagt at vi får beholde våre penger selv slik at vi kan disponere dem selv, og altså at vi ikke som i dag må overlate opptil 70 % av dem til Sigbjørn Johnsen & co.

Tenk hvis det hadde vært slik. Da hadde vi selv kunnet disponere våre penger fullt ut, vi kunne brukt dem på kultur og skole og veier og pensjoner akkurat som vi ønsket. Da ville vi ikke være avhengige av å vente på statsbudsjettet, da kunne vi selv ha prioritert og da ville folkets samlede tilbud og etterspørsel bestemme hvor det skulle bygges veier, hvor mye som skulle brukes på skole, osv. Da kunne vi prioritere våre penger selv, og da ville vi være enda mer fornøyde med prioriteringene; man er gjerne mer fornøyd med egne prioriteringer enn med prioriteringer foretatt av Sigbjørn Johnsen, Magnhild Målfrid Kleppa, Liv Signe Navarsete og deres medsammensvorne.

Da ville heller ikke politikerne kunnet favorisert sine foretrukne pressgrupper ved å gi mer til dem, og det var da heller ingen grupper politikerne kunne straffe ved å redusere fordeler eller å øke skattene for dem.

Og dessuten ville da de 10000-vis av mennesker som nå arbeider med offentlige budsjetter kunne ta seg nyttig og verdiskapende jobber. De ville da ikke som i dag bare flytte på verdier andre har skapt, de ville ha bedrevet virkelig verdiskapning. Og det er virkelig verdiskaning, og ikke flytting av penger, som skaper velstand. Mao, dersom folk hadde fått beholde pengene sine selv ville mange tusen byråkrater kunnet bidra til verdskapningen, noe som ville ha ført til en vesentlig økning av velstanden i Norge.

Så nesten alle ville tjene på en slik ordning: vi alminnelige skattebetalere ville få beholde egne penger, og byråkratene ville få muligheten til å ta seg et produktivt arbeid.

Men de som vil tape er politikerne. Disse har i dag makt, og det eneste de kan og det eneste de ønsker er å ha makt over andre mennesker. Som påskudd for denne makten sier de at det er nødvendig at folk flest overlater mesteparten av det vi tjener til dem, fordi uten dem ville vi selv ikke kunnet klare å bruke våre penger på nyttige ting som skole og helse og pensjoner og veier og kultur etc.

Dessverre lar de aller fleste seg lure av dette. Og så lenge folk flest lar seg lure av folk som veltalende og sjarmerende på en folkelig norsk måte - mennesker som Sigbjørn Johnsen og Liv Signe Navarsete og Magnhild Meltveit Kleppa og Anniken Huitfeldt og Rigmor Aasrud og Lisbeth Berg-Hansen og Erik Solheim - så vil vi ha det system hvor disse folkene tar stadig mer av det vi tjener med folks beste som påskudd.

Resultatet av dette ser vi hver dag: kvaliteten i skolen og helsevesenet og i NAV og i pensjonsordningene osv. utvikler seg slik den må.