Æresdrap

Det mest kjente æresdrapet i Skandinavia er drapet på Fadime i Sverige i 2002. Hun ble drept av nære familiemedlemmer fordi hun hadde blitt for svensk, dvs. hun hadde i sine verdier og sitt levesett beveget seg langt bort fra de verdier og normer som hennes kurdiske familie baserte seg på.

Vi siterer fra en kronikk om æresdrap av Hege Storhaug i Aftenposten 22/1-2003.

”På denne tid i fjor ble svenskkurdiske Fadime ble ”æresdrept” av sin far. De tragiske skuddene som falt i Uppsala utløste en bred debatt om integrering. Likevel tyder lite på at ”ærens” destruktive makt er svekket i sentrale innvandrermiljø.

”Ære” kan bety så mangt. I norsk samtidskultur knyttes ære til et individs moralske integritet, til aktverdige handlinger og indre kvaliteter med mer. I en rekke innvandrermiljø råder derimot et forkastelig og destruktivt begrep om ”ære”, et begrep med et innhold som sendte unge Fadime i graven. Slektens ”ære” var krenket. Fadime hadde kjæreste. Hun nektet å gifte seg med fetteren i Tyrkia. Hun, som var deres eiendom, ”latterliggjorde” familien ved ulydighet: De hadde ikke kontroll på hennes seksualitet. ”Ærestapet” i omgivelsene måtte gjenvinnes. For familien er ”ære” et kollektivt fenomen. Og uten meningsfeller, hadde derfor drapet aldri skjedd. …

[Fadime] hadde begått den vanligste ”forbrytelsen” som kan føre til drap i land og miljø der nevnte æresbegrep råder: Hun brøt de seksuelle normene. …

På Holmlia i 1988 skjøt norskpakistaneren Khalid Javed sin høygravide søster og svoger. De hadde giftet seg mot familiens vilje. I 1996 ble Heidi Synnøve Sørlie Istrefi drept av ektemannen fra Kosovo. Hun separerte seg og innledet et nytt forhold.

I 1998 skjedde ytterligere tre drap: Asma Rehman ble drept av sin nyankomne pakistanske ektemann. Hun ville skille seg. Fathia Bekkali fra Marokko ble drept av ektemannen. Også hun ville skille seg. I Stavanger ble en kurdisk iraner drept. Han hadde forhold til drapsmannens søster.

I 1999 ble Barbro Zedini drept av sin tunisiske ektemann. Hun ønsket å skille seg.

I 2001 kan vi ha hatt fire æresdrap: Kucuk Huriye Koyuncu fra kurdiske Tyrkia drepes av fraseparert ektemann. Hun hadde også innledet forhold til en norsk mann. En 19-årig pakistansk jente i Oslo knivstikkes av familiemedlem. Hun kom til Norge året før gjennom ekteskap. Dom er ikke falt i saken. Nå er saken mot palestineren Yasin Fayes Mohammed for retten. Han drepte samboeren May-Kristine Olsen. Æresmotiv synes å være sentralt. Gry Hosein ble også drept i 2001. Ektemannen ble dømt, men har anket. Tap av ære ved at Gry ville skille seg og hadde forhold til en annen, skal være sentrale motiv.

I fjor ble afghanske Anooshe Sediq Ghulam skutt av ektemannen. Hun var separert og levde i skjul grunnet trusler. Mannen er tiltalt for overlagt drap. Æresmotivet er helt sentralt.

Disse få eksemplene vises til for å illustrere mangelvaren vi opplever i det norske hjelpe- og støtteapparatet: kulturkunnskap glimrer svært ofte med sitt fravær. Dette har Oslopolitiet tatt på alvor. De innhenter nå kunnskap om æresdrap. Ledelsen hadde nylig møte med et norskpakistansk kjærestepar. Hun skal tvangsgiftes og tvinges snart på flukt. Hvilke tiltak trengs ut fra ærestapet til storfamiliens menn?

I fjor lanserte Politidirektoratet en håndbok for politi om familievold. Et viktig tiltak. Men æresproblematikken er ikke nevnt med ett ord! Det er virkelig å håpe at Unni Wikans nylanserte bok om æresdrap blir nøye lest av særlig politi, barnevern og krisesenterbevegelsen.

Det er dessverre grunn til å tro at æresdrap i Norge vil øke: Dess mer individuell frihet jenter og kvinner i de aktuelle miljøene krever, dess mer ekstreme handlinger kan motkreftene svare med. Paradokset blir da at jo flere som integrerer seg, jo flere kan utsettes for fare. Det må selvsagt ikke gjøre oss til integreringsvegrere. Det må tvert om gjøre oss særdeles tiltakslystne. Og kunnskapstørste. Vi trenger en nasjonal verdikampanje mot denne æreskodeksens mange ødeleggende ansikt. …”(sitat slutt).

Hva som var årsaken til at en tilsynelatende velfungerende familiefar dreper sin hustru og deres tre døtre på Mortensrud i Oslo får vi vel aldri vite.

Kommentatorer i pressen har antydet at slike ting – at en familiefar dreper hustru og barn – kan skje i situasjoner hvor kvinnen ønsker å forlate mannen, eller når mannen mister ansikt pga arbeidsløshet eller lignende. Så vidt vi har sett er det ingen som har antydet at årsaken til at mannen drepte sine nærmeste kan være tilsvarende det som var årsaken til at Fadime ble drept av nære familiemedlemmer.

Som sagt, vi vet ikke hva som var årsaken til at denne mannen drepte sin hustru og sine tre døtre. Men med den bakgrunnen han hadde bør man ikke i utgangspunktet utelukke at dette skjedde fordi han fryktet at døtrene ville komme til å leve i samsvar med vanlige vestlige verdier, verdier som er meget annerledes enn de verdier som muligens sterkt preger en som har vokst opp i Kurdistan.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3824817.ece

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10036472

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10027606

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10027603

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article475678.ece