For noen dager siden uttalte Siv Jensen til Avisenes Nyhetsbyrå at

«Jens Stoltenberg sparer Norge til fant. Det er ikke behov for å stramme inn på neste års statsbudsjett.»

Alle vet vel godt at Frp ikke er et liberalistisk parti, men nå fikk vi nok en gang et klart bevis på dette.

For det første sier hun at man bør bruke mer i statsbudsjettet – altså at statens utgifter skal øke, at flere verdier skal forbrukes uproduktivt av staten, og derved at man ønsker en større stat. For en stat som forbruker mer, altså som er en større byrde på befolkningen, er en større stat.

Riktignok ønsker ikke Frp å øke skattene, men snarere å bruke mer av Statens pensjonsfond utland (som det så fint heter nå). Men det man da uansett gjør er å ta kapital, som forhåpentligvis brukes produktivt og som derved skaper flere verdier, og ødsle bort denne kapital på helsevesen m. m. Når denne kapital er virksom i markedet så bidrar den til å øke produksjonen, og derved kapitalen – en kapital som langt ifra dekker statens fremtidige pensjonsforpliktelser. Men når kapital forbrukes i staten, så gir den i beste tilfelle kun en umiddelbar nytte. Den bidrar ikke det spor til å øke produksjonen – og en svekket produksjon vil skade ethvert menneske, fordi det er ved produksjon at alle verdier skapes.

Det Frp altså foreslår er å øke statens utgifter, og derved langsiktig sett å forringe ens evner til å produsere verdier. Jensen sier så noe som går stikk i strid med dette:

«Vi er opptatt av å få fram de dynamiske virkningene og innsparinger av systemendringer over tid. Hva blir for eksempel virkningen av et flatere skattesystem etter ti år? Hvor stor blir effekten av en kraftig veibygging i form av økt produktivitet og færre ulykker om ti år? Norsk politikk er altfor kortsiktig. Perspektivene forsvinner i de årlige budsjettdiskusjonene.»

Ideen er altså at økt forbruk nå, for eksempel ved å bygge ut infrastrukturen, vil gi økt produktivitet i fremtiden. Men å tro at staten er i stand til dette, for eksempel ved å forbedre veistandarden så betraktelig at besparelsene i transportomkostningerne ville dekke de økte statlige utgifter, er i beste fall naivt. Som man for eksempel kan lese daglig på DLFs blogg så er ikke staten i stand til dette. Det er det kun markedsaktører som er i stand til, siden markedet fungerer slik at man naturlig belønner de med den beste entreprenøriske evne – den entreprenøriske evne som staten med politikere og byråkrater besitter er derimot helt tilfeldig. De kan være dyktige, men det er ikke i kraft av å være politiker eller byråkrat at man har god forretningsvirksom sans. Og i de fleste tilfeller mangler de enhver slik sans.

Knyttet til dette er en feilaktig Keynesiansk (demand-side) tanke, om at etterspørsel skaper tilbud. At man i kraft av å forbruke, forårsaker økt produksjon. Jensen hadde hatt noe å lære av Thatcher og Reagan, som førte en Saysiansk (supply-side) politikk. Men i stedet sier hun slikt som følgende:

«Jeg registrerer at regjeringens folk til stadighet kommer med signaler om kutt og innstramming, selv om flere ledende økonomer nå sier at det vil være feil å stramme inn nå.»

Ideen er altså at man må forbruke, og da mener man at man skal forbruke uproduktivt i forbruksvarer, ikke i kapitalvarer. Men enhver med vanlig bondevett forstår at dersom man skal forbedre økonomien så må man øke produksjonen. Kun ved å produsere flere varer, står man i stand til å etterspørre flere varer. Man forbedrer ikke sin økonomi ved å bruke opp enhver liten slant, men ved å spare. Således bidrar man, ved å stille kapitalen sin ledig, til å øke produksjonen og sin egen kapital. Dette burde være åpenbart.

«De rødgrønne tenker ikke en eneste ny tanke. Regjeringen gror fast i gammelt tankegods og er bare opptatt av å administrere.»

Men det er ikke regjeringen som her kommer med gammelt tankegods, men snarere Jensen selv. Det er, gamle tanker fra Keynes, som igjen tok mye fra Sismondi og Malthus m.fl. Det er ikke noe nytt med de tanker som Jensen kommer med. Snarere er det eldgamle ideer, som i tillegg er feilaktige. Jensen ville ha gjort som President Hoover, økt skattene og forbruket og således forårsaket og forverret krisen på 30-tallet. Dette i kontrast til President Harding, som gjennomgående kuttet skattene og det offentlige forbruket og således forårsaket den sterke velstandsøkningen man fikk på 20-tallet".

Men på den andre side er det ikke slik at regjeringen står for en supply-side politikk. De vil på ingen måte kutte i staten, i dens skatter og dens utgifter. Men de vil ikke, i hvert fall ikke akkurat nå, øke statens utgifter heller. Akkurat nå er de fornøyd med den størrelse på utgiftene og altså på staten, som man har akkurat nå. I kontrast så ønsker Frp å øke statens utgifter, de ønsker altså en større stat. Om noe så er det en enda verre holdning enn det de rødgrønne står for.

Også er det ingen som står for et syn hvor man ønsker å senke statens utgifter betraktelig, ingen som ønsker en betraktelig mindre stat. Foruten DLF. Også på dette punkt står DLF alene, uten noen allierte. DLF er det eneste liberalistiske parti.

Det Norge trenger er en spareøkonomi med betydelige kutt og innstramninger i staten, altså en mindre stat. Kun således kan man øke produktiviteten, både ved at mer kapital stilles fri til produktiv virksomhet og ved at incentivene for å produsere økes ved at man får beholde mer av det man selv produserer.

Men dette vil man ikke finne i regjeringens statsbudsjett for 2011. Og som Jensen gjør det klart, man vil heller ikke finne dette i deres alternative statsbudsjett.

Det eneste parti hvor man kan finne slike ideer er og blir DLF.
(Skrevet av Petter Sandstad)
.
.
.
.

.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article3793323.ece