Pensjoner og annet
Det er igjen om ikke bråk så i hvert fall opphetet diskusjon om pensjonene. Vi siterer fra Aftenposten:
” Massivt Ap-nei til deling av pensjon. Ap-representanter mener Kvinnepanelet forsøker å skru tiden tilbake. Dette blir som å skru tiden tilbake, sier Aps Gunn Karin Gjul.
- Kvinner må selv ta ansvaret, fastslår partifelle Arild Stokkan-Grande.
Forslaget om å gi den som er hjemme med små barn halvparten av pensjonspoengene til ektefellen ved skilsmisse, har skapt debatt. Ikke bare i Aftenposten.nos debattcentral , men også på mikrobloggtjenesten Twitter og blant representantene på Stortinget” (sitat slutt).
Dagens pensjonsordning innebærer at alle som har lønnet arbeid betaler inn til staten, og så får man, når man et blitt gammel nok, utbetalt en pensjon. Det er politikerne som bestemmer hvor mye man skal betale inn, hvor mye man skal få i pensjon, hvor gammel man må være for å få pensjon, osv.
Nå er det en viss sammenheng mellom inntekt og størrelse på pensjonen. De som ikke har betalt noe inn får en mistepensjon, mens de som har betalt mye inn får en større pensjon. Sammenhengen her regnes ut på basis av noe som kalles pensjonspoeng, som regnes ut på basis av inntekt.
Nå er det slikt mange kvinner er hjemmeværende og uten inntekt i et visst antall år når de har små barn, og derved får de ikke pensjonspoeng for denne tiden. Da vil de også få en lavere pensjon.
Det har vært snakk om å la de poengene mannen opptjener i denne perioden flyttes over til hans hustru. Det finnes også andre forslag; det oppslaget i Aftenposten handler om er å gi den som er hjemme med små barn halvparten av pensjonspoengene til ektefellen ved skilsmisse.
Tenk hvis vi hadde hatt lignende ordninger på andre områder. Hva hvis det hadde vært slik at leiligheters planløsning, utseende etc. skulle bestemmes av politikerne? Hva hvis politikerne skulle bestemme antall rom, planløsning, farge på veggene, antall kvadratmeter, antall etasjer etc. - ville der ikke da ha vært stor diskusjon om hvordan leilighetene skulle se ut og ville ikke de fleste ha blitt misfornøyd med den leiligheten man endelig fikk etter å ha fått dem tildelt av det offentlige leilighetskontoret, kanskje etter behovsprøving (”Trenger dere virkelig fire rom, dere som bare er tre?”)
Eller hva med biler? Hva hvis politikerne skulle bestemme hvordan biler skulle være? Hva hvis de folkevalgte skulle bestemme antall hestekrefter, antall dører, antall seter, om det skulle være stort eller lite bagasjerom, hvilke farver bilen skulle kunne ha?
Eller hva med sko? Hva hvis politikerne skulle bestemme hvordan sko skulle se ut? Hva hvis de skulle bestemme om de skulle være i lær eller stoff eller kunststoff? Om de skulle ha snøring eller borrelås eller være uten begge deler? Om de skulle ha lær- eller gummisåle?
Antagelig ville det under en slik ordning finnes noen ulike varianter man kunne få tildelt. Man måtte da sette seg inn i noen tusen sider med lover, forskrifter, rundskriv og veiledninger, og så må man fylle ut de nødvendige skjemaer for å få tildelt den type leilighet, den type bil, og den type sko reglene fastsatte.
Tungvint? Kanskje det ville ha vært bedre å bare la tilbud og etterspørsel bestemme hvordan sko, biler og leiligheter skulle se ut?
Det er faktisk slik vi har det i dag, og det finnes som kjent utallige varianter å velge imellom. Man kan ha meget spesielle ønsker og man kan allikevel finne et tilbud som passer en svært godt. Og det virker som om de fleste er tilfreds med at biler, sko og leiligheter blir tilbudt på et fritt marked og at man kan bruke sine egne penger til å kjøpe det man vil. (Ja, markedet er gjennomregulert, men det er ikke totalt regulert og derfor har vi kvalitetsprodukter, produktutvikling, variasjon og stadige forbedringer på disse områdene.)
Hvorfor vil de fleste ikke ha det samme når det gjelder pensjoner? Hvis pensjonene hadde vært ordnet på samme måte som de andre eksemplene vi har nevnt ville man kunne kjøpe seg en pensjon ved å betale inn til en bank eller et forsikringsselskap, og man ville da selv kunne bestemme størrelsen på pensjonen, man ville kunne bestemme når den skulle utbetales, osv.
Da ville pensjonen være upåvirket av om man var borte far arbeidslivet i noen år pga små barn, den ville være upåvirket av skilsmisse, osv. Videre ville man selv kunne bestemme f.eks. at den skulle være stor de første årene etter at man hadde gått av, og at den ble mindre når man ble eldre og muligens ikke kunne være så aktiv lenger.
Kort sagt; med en privat løsning kan man bestemme det meste selv. Under en offentlig løsning (som den vi har i dag) vil det bli slik at det blir uro, diskusjon, uforutsigbarhet, og dessuten er alt avhengig av hva politikerne måtte finnen på - man har i offentlige ordninger ingen kontraktsfestede rettigheter mht pensjon.
Til tross for alt dette vil de fleste i dag allikevel ha et offentlig pensjonssystem. DLF vil derimot ha en full privatisering av pensjonsordningene. Vi vil ha et system hvor man får beholde sine penger selv og hvor man selv kan bruke den som man vil - vi er for eksempel imot at staten skal ta penger fra oss, spare dem på våre vegne, og så gi oss tilbake en del av det vi har betalt inn når de mener at vi er gamle nok.
DLF går altså in for en full privatisering og deregulering av pensjonsordningene.
,
.
.
.
.
.
.