Politikk etter innfallsmetoden

Det er fint at vi har politikere som statsminister Jens Stoltenberg, politikere som kan snu 180 grader i løpet av noen få uker uten at det koster dem noe. For fire uker siden uttalte Stoltenberg skråsikkert at valget om trase for fremføring av strøm til de stadig mer strømforbrukende bergenserne skulle gå i luftspenn gjennom Hardanger. Alternativet, sjøkabel gjennom Hardangerfjorden for en del av strekningen, var helt uaktuelt.

Grunnen til valget av luftspenn var at Hardangerfjorden er svært dyp, og en fremføring gjennom denne via en sjøkabel ville forsinke prosjektet med minst fem år, og ville koste flere milliarder mer. Ved et brudd vil en sjøkabel også være svært komplisert å reparere. Fagmiljøene valgte derfor å satse på luftspenn, og som statsministeren sa for en måned siden: valget er tatt, og det kommer ikke til å bli endret.

Men i en tid hvor folk flest i stor grad ikke forstår hva ting koster – de tror at det offentlige betaler for det meste og at de selv slipper unna - ble det et opprør blant lokalpolitikere på Vestlandet og i miljøbevegelsen: enkelte turister som besøker Hardanger ville iblant kunne skimte høyspentledningene som gikk mellom det som raskt, både i pressen og blant aktivistene, ble hetende ”monstermaster”. Dette var ikke til å leve med! Her måtte noe gjøres! Luftspennet måtte stanses, og sjøkabel var løsningen!

Oppstyret førte til at selv folk som tidligere statsråd Victor Normann (H), mannen som sto bak den meningsløse og svært kostbare utflyttingen av statlige etater fra Oslo, sa at han ville lenke seg fast et eller annet sted for å hindre at det ble lagt et luftspenn gjennom Hardanger.

Stoltenberg kunne ikke leve med et saklig begrunnet vedtak som aktivistene ikke sluttet opp om, og etter i fire uker å ha sagt at vedtaket ligger fast gikk han i går ut med en uttalelse som at han hadde ombestemt seg og kommet til at et totalt tilbaketog innebar et mye bedre vedtak!

Egentlig er det kun enda utredning som nå skal setts i gang, og det formelle vedtaket (om sjøkabel) er ennå ikke fattet, men med det som er skjedd så er det rimelig klart at turister som vandrer i Hardanger ikke vil bli utsatt for et og annet glimt av høyspentledninger, og at alle vi som betaler strøm må betale opptil kr 1000 kr mer per år i netteleie for å finansiere det store gode det er at turister ikke noen gang skal få et glimt ev en monstermast. Dessuten vil sikringen av den økede strømforsyningen til Bergens-området bli utsatt i kanskje fem år eller mer. Og skulle et brudd skje så kan en reparasjon bli langvarig.
Og ikke nok med dette. Det er planlagt flere slike luftspenn, både i Finnmark og Nord-Troms. Nå kan vi vente at motstanderne av luftspenn har fått vann på mølla, og at det vil krevet mye dyrere fremføringsmetoder der også.

Stoltenberg er en dyktig mann. Han kan snu kappen etter vinden, og han kan godta selvmotsigelser: folk vil ha mer strøm, og de vil ha uberørt natur. Stoltenberg lar dem få begge deler, fordi han vet at ingen vil forstå at dette vil være årsaken til at strømsprisene vil få en kolossal økning om noen år.

På en måte beundrer vi dette: det er åpenbart en vei til suksess for en viss type politikere. Men bra for folk flest er det ikke. Vi vil tro at folk flest vil ha billig strøm, og at de kan leve med at de som vandrer i Hardanger innimellom får et glimt av en høyspentledning.
.
.
.
.
.
.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3763635.ece
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3764371.ece