Den neste store bølgen som kommer til å ramme velferdsstaten med stor og meget skadelig kraft er, hvis vi skal tro nyhetsmediene, for eksempel Dagsrevyen 25/7, fedmebølgen. I dag er det ca halvannen milliard mennesker som er overvektige, og siden fedme øker sannsynligheten for å blir rammet av helseplager – diabetes, hjerte-kar-problemer, leddproblemer, slag, mage-tarm-lidelser, for å nevne noen eksempler - og siden velferdsstaten er så viselig innrettet at man har rett til å velte sine helseutgifter over på andre, vil fedmebølgen være til stor skade i årene fremover, ikke bare for de som rammes, men også for økonomien.

Innslaget i Dagsrevyen fortalte at overvekt blant jenter på 4 år i Norge rammet 7,4 % i 1980, men i dag er det 16,8 % som er overvektige. Dette er en stor økning. Hele 17 % av elevene i barneskolen er rammet av overvekt.
La oss før vi går videre si at vårt syn er at alle har en moralsk rett til å spise hva de vil og så mye de vil, og at de har en tilsvarende rett til å trimme så mye – eller lite – de måtet ønske. Vi mener at overvekt tros alt er et mindre problem enn det motsatte - hungersnød. Vi mener også at trivsel er det viktigste. Det er allikevel et uunngåelig faktum at overvekt er skadelig for helsen, og siden dårlig helse innebærer plager for den som rammes og økede utgifter for helsevesenet, forstår vi at velferdsstatens representanter ønsker å redusere antall overvektige for å spare (fremtidige) utgifter.

I et fritt privat system med private helseforsikringer ville enhver hatt sin egen forsikringsordning, og denne ville hatt incentiver til å leve sunt, dvs. den enkelte ville da selv måtte finansiere en dyrere forsikring hvis han ønsket å leve slik at risikoen for helseskade var stor. Mao: I et slikt system ville man måtte betale for egne helseutgifter, og da ville man se hvilke økede helseutgifter en usunn livsstil ville ha medført.

Men hvordan reagerer myndighetene på denne utviklingen? Dette er altså de samme myndighetene som ikke vil ha noen form for individuelt ansvar i finansringen av helsevesenet. En kommunelege, Irene Teslo i Asker, ble intervjuet i Dagsrevyens reportasje, og hun nevnte så vidt at man måtte ha et sunt kosthold – hun sa ikke er ord om hva dette besto i - men hovedvekten av det hun sa var at det måtte legges vekt på å styrke den offentlige helsetjenesten og det offentlige hjelpeapparatet omkring i landet slik at de som hadde problemer kunne få hjelp. De måtte også brukes mer penger på å støtte alt fra svømmebassenger til masseidrett, sa hun.
Alt hun nevnte innebar økede offentlige utgifter, og øket offentlig innsats. Og la oss si for egen del at intet av dette vil hjelpe i noen særlig grad.

Offentlige hjelpeapparater virker svært dårlig, og det er praktisk talt umulig å gå ned i vekt kun ved fysisk aktivitet. Det som må til for å gå ned i vekt er et riktig kosthold.

Som sagt vi synes trivsel er det viktigst, og man må gjerne spise det man liker og så mye man liker, men hvis vi skal tenke helse så bør man ha en BMI som er lavere enn 25.

(BMI er ”body mass index, og den finner man ved å ta en persons vekt i kg, dividere med hans høyde i meter, og det svaret man da får dividerer man igjen med høyden. Det tallet man da får er personens BMI.

Eksempel: en person veier 76,5 kg, og han er 1,78 m høy. Hans BMI finner vi da slik: 76,5/1,78 = 42,97. Så dividerer vi dette igjen på 1,78, og får: 42,97/1,78 = 24,14. Denne personens BMI er da 24,14.)

Hvordan kan man holde seg – eller bli - slank? Man må ha et sunt kosthold, dvs. et kosthold som innholder mye grønnsaker, frukt og kornprodukter. Alt annet, uansett hvor godt det smaker, er unødvendig – hvis man kun fokuserer på helse.

Dvs. hvis man spiser flere typer grønnsaker, noe frukt og grovt brød, så får man i seg alt man trenger, og man vil ha en BMI godt under 25. Videre vil man sjelden bli syk, og man vil heller ikke pådra seg livsstilssykdommer.
Dette betyr at man bør unngå kjøtt, melk, fisk, alt som inneholder sukker (sukkertøy, kaker, brus), og alt som inneholder alkohol.

Men også her gjelder Paracelus’ lov, loven som sier at om noe er skadelig eller giftig avhenger av mengden. Hvis man inntar kun små mengder av det som er listet opp under det man bør unngå så er ikke det spesielt farlig. Vårt poeng er dog at dersom man vil ha en riktig vekt (BMI lavere enn 25), så bør ens kosthold for en stor del bestå av de matvarene som er anbefalt ovenfor.
La oss også ta med en setning om trim; man bør bevege seg så mye at det minst tilsvarer en times rask gange hver dag. Trimmer man mindre enn dette er det med på å gjøre en svak, overvektig og syk.

Hvis myndighetene hadde visst hva de gjorde så ville de ha anbefalt et slikt kosthold, istedenfor som i dag å bruke penger på å bygge svømmehaller og på ulike måter å støtte de som produserer unødvendige og skadelig matvarer som fisk og kjøtt og melk. Ang. vekt og helse så er kosthold svært viktig, langt viktigere enn trim. Men den kommunelegen som ble intervjuet på Dagsrevyen snakket praktisk talt bare om trim, og kosthold ble bare så vidt nevnt med to ord – det aller viktigste tiltaket ble praktisk talt ikke nevnt, mens det som fikk praktisk talt all omtale var at man burde sette i verk flere offentlige tiltak. Men kunne man egentlig vente seg noe annet?

Uansett er dette bare enda et eksempel på at velferdsstaten er et system som ikke kan fungere, den innholder ingen incentiver til å handle rett. Tvert imot er dens incentiver slik at virkningen av alt man gjør som er godt og nyttig må deles med andre, og alt man gjør som er skadelig kan også fordeles på andre. Myndighetenes reaksjon på fedmebølgen er bare et av utallige eksempler på dette. Og slik som myndighetene forholder seg til den kommer denne bølgen bare til å bli sterkere og sterkere.