Vi har mange ganger opplevet at konservative regjeringer holder langt mindre enn de lovet før valget. I valgkamper har konservative politikere iblant en frihetsvennlig retorikk, men når de kommer til makten så svikter de nærmst totalt alle sammen. Hvis vi holder oss til de siste tiår så gjeder dette politikere som John Major, George Bush sr & jr, Angela Merkel, og Nicolas Sarkozy. Det samme gjelder også norske konservative ledere i samme periode. De konservative som har skuffet minst er Margaret Thatcher og Ronald Reagan, som hadde enkelte gode, dvs. frihetsvennlige, elementer i sin politikk. Deres noe frihetsvennlige politikk, og en politikk inspirert av disse i en rekke andre land, førte til den velstandsveksten som vi fikk på 80- og 90-tallet.

Men hva med den siste konservative som har fått regjeringsmakt, David Cameron? Som kjent er England i svært dårlig forfatning etter 13 år med Labour-styre: statsgjelden er kollosal, skattene er høye, byråkrartiet er stort, kriminaliteten er enorm, osv., og alle disse problemene er voksende. I valgkampen lovet de konservative å gjøre noe med disse problemene. Valgresultatet ble dog slik at de konservative ikke fikk flertall alene, de måtte inngå en koalisjon med Liberaldemokratene for å få en regjering med flertall bak seg. I dag har derfor England en koalisjonsregjering for første gang siden 1945.

Denne nye regjeringen ledet av David Cameron har nå regjert i litt mer en nen måned. Hvordan har det gått så langt?

Cameron har varslet at han vil øke skattene. England er i stor gjeld, men løsningen på slike problemer er aldri å straffe de som bedriver verdiskaping, som skatt er, løsningen er å kutte ned på de offentlige utgiftene. Her gjør Cameron det stikk motsatte av det mange forventer av konseravtive regjeringer: skattelettelser. Skatteøkninger vil være svært skadelige for alle, og vil ikke løse de problemene de er ment å løse.

Hva med det bløffen som i det siste tiår er blitt påstått å være menneskehetens største problem: menneskeskapt global oppvarming. Som miljøminister har Cameron ansatt en som 100 % tror på påstandene om menneskeskapt global oppvarming, liberaldemokraten Chris Huhne, og regjeringen fører da en politikk som innebærer stor satsting for å redde klimaet. Dette innebærer miljøavgifter, subsidier til forsøk på å produsere alternativ energi, og restriksjoner på effektiv energiproduksjon. Dette vil ikke ha noen innvirkning på klimaet, men det vil være svært skadelig for økonomien, dvs. for velstaden.

Løftet om å oppheve Labours stans i utvilkingen av kjernekraft er forlatt, enda kjernekraft er den sikreste og reneste form for energiproduksjon.

De konservative lovet å avskaffe en rekke unyttige og godt betalte jobber eller verv («quangos» som The Charities Commision, the Food Standards Agency, og mange flere) som Labour hadde gitt mange av sine støttespillere gjennom de siste årene. Når sier regjeringen at disse vervene enten ikke kan fjernes allikevel, eller at det finnes avtaler som er slik at det er mindre kostbart å la vervene bestå enn å fjerne dem. Tilsvarende gjelder for et stort antall byråkratstillinger som Labour innførte – de ansatte kan ikke sies opp. Men det er all grunn til å tro at dersom de konservative virkelig hadde villet, så kunne de ordnet opp i dette.

Ettergivenheten overfor totalt irrasjonelle krav fra visse grupper muslimske innvandrere blir også stadig større under de konservative; det siste vi så var en omtale i en engelsk avis om at det var gått ut et rundskriv til ansatte i sosialtjensten om at kvinner ikke måtte ha for korte skjørt da dette blir tatt ille opp av visse familier som benyttet sosialtjenesten.

De konservative lovet at de ikke skulle skje ytterligere maktoverføringer til Brussel – England er jo med i EU, og er da forpliktet til å underlegge seg alt som EU-byråkratene måtte finne på. Men de siste uker viser at Camerons regjering ikke kan gjøre noe med dette heller. Ett eksempel: Innenriksminsiter Theresa May har nettopp gitt etter for et krav fra EU om at en EU-politistyrke uten videre kan kreve å få inn alle personopplysninger om britisk statsborgere de måtte ønske.

Like ille er det på det utenrikspolitiske området. Cameron har omtalt Gaza som en fangeleir, dvs. han har lagt skylden for problemene der entydig på Israel, og glemmer at Gaza ikke er okkupert av Israel, at befolkningen valgte terrorgruppen Hamas til å lede seg, og at det fra Gaza stadig skytes raketter inn i Israel, og at Israel da har all rett til å forsvare seg ved å stanse rakettangrepene med de midler som måtte være nødvendige.

For å oppsummere. Camerions koalisjonsregjering vil ikke løse noen av de problemene som bare ble større under Labour - men dette er bare hva enhver innsiktsfull person burde forvente. De konservative i alle land støtter velferdstaten, en organisering som innebærer stadig økende skatter, stadig mer byråkrati, et stadig mer plagsomt skjemavlede, stadig mer kriminalitet, osv.

Vi bør merke oss at omtrent det samme som nå skjer i England - at de konservative ikke på noe vis vil løse de problemene som er en nødvendig del av velferdsstaten – vil skje i Norge dersom vi, slik det ser ut nå (men det er lenge igjen til neste Stortingsvalg) får en regjering som består av eller støttes av Høyre og FrP.

De konservative er ikke en del av løsningen, de er en del av problemet.