Prioriteringer i helsevesenet
”Pasienter med disse sykdommene vil oftere få Nei til behandling” leste vi på Aftenpostens førsteside lørdag. Sykdommene som ble nevnt var hjertesvikt, kols og kreft.
Videre sto det: ”Tøffere prioriteringer kommer. Uansett”, og den som ble tillagt disse uttalelsene var helsedirektør Bjørn-Inge Larsen.
Det dette handler om er at i tiden fremover må helsevesenet prioritere, og dette vil gå ut over noen. Det helsedirektøren legger opp til et at da bør helsevesenet nedprioritere folk som har sykdommer som i stor grad er selvforskyldt; eksemplene som ble nevnt er nært knyttet opp mot røyking.
Grunnen til at slike prioriteringer må gjøres er at ethvert tilbud koster penger, og at man ikke har en uendelig stor pengebinge å ta penger fra. Dvs. alle tilbud er resultat av noens produktive arbeid, og siden man hverken har et uendelig antall arbeidende personer eller uendelig tid hvor disse menneskene kan arbeide, må resultatet av disse menneskenes arbeid være begrenset. Altså, siden ressursene er begrenset vil også tilbudet bli begrenset. Dette innebærer at ikke alle kan få alt de ønsker seg, heller ikke innen helsetilbud.
Før vi legger frem vårt syn vil vi kort kommentere det prinsipielle i noe enkelte andre aktører har sagt om dette.
Siv Jensen, FrP, sier i Nettavisen lørdag at det er ” - Etisk forkastelig å sette prislapp på menneskeliv”. Hun sier videre at ” Vår jobb som politikere er å legge forholdene til rette for mennesker som er rammet av livstruende sykdommer, sier Siv Jensen til VG.” Hun mener antagelig med dette at alle som er syke bør få det tilbudet de trenger uansett hva det koster, dvs. hun ignorerer poenget om at alle ressurser, også de i helsevesenet, er begrenset.
Helseministeren er på forsiden av dagens Aftenposten ”ikke begeistret for helsedirektørens utspill om prioriteringer i helsevesenet. Hun er redd det skaper unødig frykt.”
Aftenposten kommenterer saken slik i dag (side 4): ”Hvem får Nei? Flere eldre og sterk vekst i dyre behandlingsmetoder gjør at helse-Norge må prioritere tøffere. Flere vil få Nei. Hvem? De eldste? De som koster mest? Fordi politikerne hittil har vegret seg for å prioritere, mener mange at ressursene er urettferdig fordelt. Og hvordan skal frentidens helsevesen finansieres? Aftenposen vil i en serie artikler sett søkelys på temaet.”
Denne utvilklingen – et såkalt gratis tilbud til alle, eksplosive kostnadsøkninger, harde prioriteringer, at personer som ikke har gode forbindelser inn i maktapparatet blir nektet behandling – er uunngåelig i et offentlig helsetilbud.
Det som vil komme til å skje – og her har helsedirektøren rett i at ”tøffere prioriteringer kommer. Uansett”- er at en gruppe helsebyråkarter vil bestemme hvorvidt en pasient skal få behandling eller om han skal dø.
I et system hvor mesteparten av det vi tjener går inn i en pott som politikere og byråkrater skal disponere må det gå slik. Fellesløsninger vil alltid ha slike resultater.
DLF har et annet syn på hvordan slik skal ordnes. Vi vil ha et system hvor hver enkelt kjøper en helseforsikring, og da kan vedkommende selv i samråd med det forsikringsselskapet man velger bestemme hvordan den skal være. Han kan da eksempelvis bestemme om det skal bruke mye penger på å forlenge livet noen måneder ved livets slutt, eller han kan bestemme at livet ikke skal forlenges. Preminen han må betale vil ha sammenheng med slike prioriteringer - som den enkelte selv foretar.
Videre vil forsikringspremiens størrelse avhenge av risiko for å bli syk. En som røyker, spiser usunt og aldri trimmer, vil måtte betale en høyere premie en enn som lever sunt. Et slikt system vil da også inneholde incentiver til å leve sunt, noe dagens system ikke gjør.
Kort sagt: enten må byråkrater bestemme hvem som skal få behandling, eller så vil den enkelte selv få anledning til å bestemme (i samsvar med den type forsikringspolise man har valgt).
I tillegg vil et helt privat system være mer effektivt. Det vil være fleksibelt og ubyråkratisk, og vil derfor være langt billigere enn et system som finansieres over skatteseddelen og hvor politikere og byråkarter bestemmer.
Som oppsummering vil vi si at helsedirektøren har rett – prioriteringene i det offentlige helsetilbudet vil bli tøffere fremover, politikere som uttaler gjør det de er valgt til å gjøre: de later som om det problemet helsedirektøren peker på ikke eksisterer og forteller folk at de ikke skal føle seg utrygge.
.
.
.
.
.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10001061