Og da tenker vi ikke på hva man kan lære av den greske antikkens helter Sokrates, Platon og Aristoteles, som det er mye å lære av (spesielt Aristoteles), vi tenker på hva man kan lære av den meget alvorlige økonomiske krisen som Hellas nå er i.

Som kjent har den greske staten enorm gjeld, og den har vanskelig for å få lån av sine medsammensvorne lidelsesfeller i EU for å betale tilbake – hvem vil låne bort penger til en som er nedtynget i gjeld og som ikke vil redusere sine utgifter?

Hva bør Helles gjøre? For det første bør regjeringen redusere de statlige utgiftene. Dvs. den må redusere pensjonsutbetalinger, og den må redusere lønningene til offentlige ansatte. Den må også si opp folk som har ikke-produktive jobber, dvs. den må ikke si opp leger og lærere og politifolk, den må si opp byråkrater og papirflyttere.

Videre må produktive deler av den statlige virksomheten privatiseres: offentlige skoler og sykehus må privatiseres, men dette er en prosess som må ta noe tid. Samtidig som dette skjer må skatter og avgifter settes ned slik at de som benytter disse tjenestene kan betale for dem selv (og ikke som i dag hvor de kan få dem ”gratis” fordi de er betalt over skatteseddelen, noe som er en svært ineffektiv måte å betale for tjenester på.) Og: den greske staten må ikke ta opp flere lån. Flere lån vil bare gjøre problemene enda større i fremtiden – men slike lån vil også innebære at dagens politikere kan skyve problemene (som da er blitt enda større) over på sine etterfølgere.

Helles må også sørge for å få en stabil valuta, en som ikke kan manipuleres av politikerne, dvs. Helles må over på en gullstandard.

Det som har skjedd i Hellas er det som må skje når man har en velferdsstat*. Utviklingen i Hellas er uunngåelig i et samfunn hvor man betaler høy skatt og hvor man får mye av staten og hvor mange er ansatt i staten. Selv om ikke Hellas er alene om dette er det Hellas som ligger lengst frem i løypa. En rekke andre land er i samme situasjon, men noe lenger fra stupet enn Hellas er. Spania, Frankrike, England, Irland, og Italia er bare noen av de landene som om noen tid kommer til å lide samme skjebne som den vi ser i Helles i dag.

Kort fortalt er problemet at i en velferdsstat er sammenhengen mellom produksjon/verdiskapning og forbruk brutt. Derved blir alle fristet til å bruke mer enn de produserer. Politikerne er de som sier ”bruk mer!”, og de (politikerne) kan låne penger for å la karusellen gå mye raskere enn den burde. Resultatet er økende gjeld, en gjeld som etter hvert blir for stor, og karusellen bryter da sammen. Som Margaret Thatcher visstnok sa det: ”The problem with the welfare state is that sooner or later they run out of others people’s money”.

Den som vil lese en litterær fremstilling av dette problemet kan lese Ayn Rands “Atlas Shrugged”. I denne romanen forklares i detalj hva, hvordan og hvorfor det som skjer med velferdsstaten må skje. Men vi oppsummerer Rands poeng svært kort med følgende sitat fra Hellas’ aller største helt: Aristoteles. I sin bok ”Politikken” (bok 2, kap. 3) sier han: ”det som eies i fellesskap er der ingen som tar vare på”.

La oss også ha sagt et par ting om Norge: Pga de enorme oljeinntektene ligger velferdsstatens problemer et stykke frem i tid for oss. Vi vil i mange år til råd til å ha en langt høyere levestandard enn vi, i forhold til vår egen produktive innsats, fortjener. Vi har råd til å la nesten alle nordmenn bli akademikere, byråkrater eller trygdemottagere, samtidig som vi kan la utlendinger (svensker, polakker, asiater) utføre mye av den produktive innsats som trengs. Men selv om velstandsnivået holder seg så vil vi rammes av en rekke andre problemer som hører velferdsstaten til: korrupsjon, byråkrati, inkompetanse, kriminalitet, politikerforakt.

La oss til slutt noen ord om læring: Mht å lære så er det tre kategorier: De som lærer ved innsikt, de som lærer av erfaring, og de som ikke lærer.
Ang velferdsstaten så har vi de som ved innsikt har forstått at dette er et system som ikke kan fungere. Liberalistene befinner seg i denne kategorien. Så har vi de som av den siste tids utvikling i Hellas (og andre land) innser at velferdsstaten ikke kan fungere. Så har vi de som tross alt det som har skjedd allikevel tror at velferdsstaten kan fungere godt over tid.

Hvordan folk fordeler seg i de to siste gruppene skal vi ikke ha sagt noe om, men jo færre det er i det to første kategoriene, jo verre vil det bli.
.
.
.
.
.
http://www.aftenposten.no/okonomi/utland/article3629219.ece

http://www.aftenposten.no/okonomi/utland/article3628735.ece

*Velferdsstat: et samfunnssystem som innebærer at alle som er i arbeid betaler mesteparten av det de tjener til det offentlige i skatter og avgifter, og at alle som oppholder seg lovlig i landet til gjengjeld får mer eller mindre gratis alt som de trenger: skole, barnehave, infrastruktur, pensjoner, sosialhjelp, kulturopplevelser, osv. Videre er all produktiv virksomhet utsatt for stadig større reguleringer fra det offentlige.

Velferdsstaten fører derfor nødvendigvis til stadig høyere skatter og avgifter, til stadig mer byråkrati og skjemavelde, til stadig mer kriminalitet og korrupsjon, til stadig større politikerforakt, til stadig synkende kvalitet på offentlige tilbud, til stadig dårligere statsfinanser, til stadig flere på trygd, til stadig færre i produktive jobber, til stadig flere offentlig ansatte, osv.