De var meget stolte, statsminister Stoltenberg og president Medvedev, da de i går etter bare 40 års forhandlinger mellom Norge og Russland/Sovjet kunne bekjentgjøre at de var kommet frem til en avtale om deling av grensen til havs mellom de to landene. Forhandlingene hadde altså pågått i 40 år, og at det nå finnes en (dog ennå ikke ratifisert) avtale er en viktig begivenhet. Avtalen gjelder reelt sett fordeling av fisk, gass og olje som finnes i dette området.

Norge og Russland har hatt ulike syn på hvor grensen skulle gå: Norge har hevdet midtlinjeprinsippet, mens Russland har gått inn for sektorprinsippet – begge har pussig nok valgt å dele etter prinsipper som gir eget land størst areal. Det man nå er blitt enige om er å dele langs en midtlinje mellom de to tidligere foreslåtte linjer, noe som ser ut til å være et greit kompromiss.

Er det en god avtale? En vanlig kommentator ville ha sagt at dette kommer av hvor mye ressurser som finnes på hver side av den nye grensen.

Men vi ser i utgangspunktet annerledes på det. Det dette egentlig har handlet om er eierskap – det den nå inngåtte (men altså ennå ikke ratifiserte) avtalen sier er at det er den norske staten som eier områdene vest for den nå avtale grensen, og den russiske stat eier områdene øst for grensen.

At staten eier betyr at staten kan gi private firmaer konsesjon til å drive virksomhet – energiutvinning, fiske – og at staten da også gjennom skatter og avgifter kan forsyne seg av en god del av det disse private måtte skape av verdier. Det er på denne måten staten sparer opp store formuer – oljefondet er et resultat av at staten har tatt store andeler av de verdiene som de private oljeselskapene har skapt ved å drive produksjon utenfor norskekysten. Også disse områdene eies reelt sett av den norske staten; det er derfor staten kan forsyne seg av brorparten av de verdier som skapes av de private.

Men hvor får disse private selskapene sine inntekter fra? Hvordan får de råd til å betale så mye til staten? Jo, ved å øke sine priser til forbrukerne.

Skal et oljeselskap som driver virksomhet (til havs etter å ha fått konsesjon fra norske myndigheter) betale for eksempel kr 100 mill til den norske stat, så betyr dette at det må øke sine inntekter, dvs. det må øke sine priser til forbrukerne, med 100 mill. Dette betyr ar de som egentlig betaler disse 100 mill til staten er oljeselskapenes kunder. Oljeformuen er altså bygget opp ved at vi alle som benytter olje har betalt mer for den enn vi ellers ville ha gjort.

Oljeformuen er altså bygget opp med midler som reelt sett er tatt fra alle forbrukere (som direkte eller indirekte bruker denne oljen).
Hva har dette med delingen i nord å gjøre? Jo, det som skjer nå er at staten vil gi private konsesjon til å drive verdiskapning, og at Norge og Russland nå er enige om hvilke områder hver av den skal disponere, og at private kan få rett til å drive i disse områdene ved å betale til politikerne store andeler av den verdiskapning de får i stand. Det er ikke slik det burde ha vært.

Hvordan burde det ha vært? Vi er helt med på at området burde deles slik at det er klart hvilken stat som har jurisdiksjon i hvilket område. Men vi er ikke med på at staten skal stå som eier, dvs. vi er ikke enige i at staten skal bestemme hvem som skal få lov til å drive verdiskapning, og at staten skal benytte denne eierstatus til noe som reelt sett er å øke skattetrykket på befolkningen enda mer.

Vi mener at de selskaper som ønsker å drive verdiskapning uten videre skal ha rett til dette. Vi mener at de som drar opp til disse områdene begynner å lete og etter hvert å utvinne olje eller gass, de får da eiendomsrett til området, og til det de skaper der. Så kan de selge det de produserer til alle som vil kjøpe. Statens eneste oppgave skal være å beskytte disse selskapenes eiendomsrett. Staten skal ikke ha noen rett til å kreve andeler av selskapenes inntekter.

Alle er tjent med at det finnes en slik stat, så alle bør betale noen få prosent av sine inntekter for å sikre at denne staten finnes og utfører sine oppgaver – å beskytte individers frihet – på en effektiv og god måte.

I så fall ville det ikke har vært nødvendig med flere tiårs forhandlinger om hvor grensen skulle gå, og området ville ha kunnet blitt utnyttet langt tidligere. Videre ville det ikke ha vært slik at staten kunne drive indirekte beskatning av disse firmaenes kunder, og på den måten lagt opp en stor formue som (hvis vi sammenligner med oljefondet) det er vanskelig å bruke. Hvis denne indirekte beskatningen ikke hadde vært der ville folk selv ha kunnet bruke de pengene de da hadde spart (ved å betale mindre for olje og gass) til å forbedre sine liv slik de selv ønsket.

Man uansett, gitt det politiske klima vi har i dag så får vi være glade for at det er kommet en avtale. Dette kan åpne for verdiskapning i området (hvis da ikke det reaksjonære og velstandsfiendtlige SV klarer å stoppe det), noe som er en god ting.
.
.

.
.
.

http://www.dagbladet.no/2010/04/27/nyheter/delelinjen/russland/norge/pol...