Til tross for utallige antimobbekampanjer i skolen de siste årene, og til tross for at store midler er brukt på alt fra kurs og konferanser og seminarer til brosjyrer og løpesedler og reklamefilmer, er mobbing fortsatt et alvorlig problem i norsk skole.
Den som sier dette er Solveig Hvidsten Dahl, leder i Norsk Skolelederforbund, i et innlegg i Aftenposten i går. Vi er ikke overrasket over dette. De tiltak som er gjennomført for å hindre mobbing er totalt feilslått, og det er helt andre virkemidler som må til. Men før vi går videre overlater vi ordet til Hvidsten Dahl.
”Mistanken er blitt virkelig – mobbing øker på nytt i skolen. Hva kan vi gjøre? Mobbing formørker tusenvis av elevers skolehverdag, og ukulturen har de siste årene fått ny vind i seilene. «Bondevik-effekten» er borte. Utviklingen må bekjempes før det er for sent. Norsk Skolelederforbund står parat til å lede kampen. Da Kjell Magne Bondevik innførte mobbemanifestet i 2002, tok samfunnet et strupetak om mobbeproblemet. Tall fra Senter for adferdsforskning viste at antall tilfeller av langvarig mobbing i skolen sank med hele 30 prosent fra 2002 til 2004. [Vi synes dette var en svært liten nedgang.]
Mobbing seiler på nytt opp som en trussel mot læringsmiljøet. Kristin Halvorsen har på nytt satt problemet på dagsordenen.
Elevundersøkelsen viser et stabilt mobbenivå: 21 prosent av elevene mobbes hver uke i norsk skole. [Dette er et forferdelig tall - det sier at mer enn én av fem elever mobbes i skolen i dag.] Det neste nasjonale tilsyn skal handle om læringsmiljø. Vi må få avdekket om skolenes mobberutiner og lovverket er godt nok.
Ministeren vil opprette et mobbeombud under barneombudet. Det er på høy tid. Etter mobbemanifestet var oppslutningen om antimobbeprogrammene Zero og Olweus-metoden stor i samtlige skoleledd. Den gode toårsperioden skulle ikke vare. Ferske tall fra Zero-leder Gaute Auestad viser en mobbeøkning på 144 prosent på ungdomstrinnet fra 2004 til 2008. Hvorfor? Oppslutningen rundt antimobbeprogram synker. Dette er i seg selv bekymringsfullt. Selv skoler som har gjennomført et slikt program erfarer like fullt en mobbeøkning. Dette er spesielt illevarslende. …(sitat slutt).
Det kommer flere forslag i artikkelen, men etter vårt syn vil ingen av de foreslåtte tiltakene ha noen varig effekt over tid; de kan kanskje ha noen effekt over en kort periode, men når den intensive del av kampanjen er avsluttet vil mobbingen gå tilbake til nye høyder.
Hva må så gjøres? For det første må alle barn læres opp til ikke å mobbe, dvs. til å behandle alle andre med respekt og uten vold og trakassering. Slikt læres best i familien. Men i en tid hvor alt for mange foreldre ikke tar seg tid til slik oppdragelse av egne barn og heller tror at deres barn kan lære dette godt nok i barnehaven og i skolen, vil for mange barn ikke lære hvordan man skal oppføre seg mot andre. Det er også ille at for mange gutter vokser opp med for lite kontakt med sin far; hvis en gutt er stri er det gjerne bare faren som kan sørge for at han blir tilstrekkelig ”temmet”. Et stort antall av dagens barn vil derfor ikke lære alminnelig folkeskikk om hvordan de skal oppfører seg overfor andre.
For det annet må skolen, dvs. lærere og skoleledelse, gripe inn hvis mobbing skjer på deres skole. Et virkemiddel som vel brukes i for liten grad i slike tilfeller er utvisning (vi tenker på lange utvisningsperioder, og det vil ikke overraske oss dersom dette i praksis ikke er mulig).
Dersom mobbingen er alvorlig og gjerningspersonene er over den kriminelle lavalder, bør gjerningspersonene straffes med fengsel.
Vi er overbevist om at dersom slike tiltak settes i verk vil mobbingen synke til nærmest null, ikke fordi et stort antall mobbere da vil sitte i fengsel, men fordi alle potensielle mobbere vil forstå at dersom de mobber så vil de bli satt i fengsel. Og da vil de la være å mobbe.
Vi tror at dette er den eneste måten å få slutt på mobbingen på. Å iverksette tiltak inspirert av Kjell Magne Bondevik (som er prest og som antagelig tilhenger av oppfordringen "om noen slår deg på venstre kinn så vend det høyre mot ham") vil bare i beste fall føre til en kortvarig reduksjon i mobbingen, og så vil mobbinge ta seg opp igjen.
Hvorfor? Jo, fordi tilgivelse er betraktet som et høyverdig moralsk ideal. Så lenge dette idealet har stor oppslutning vil mobbere og andre kriminelle bli tilgitt. Å praktisere tilgivelse er lite annet enn å gi bøller og kriminelle en blanco-fullmakt til å fortsette med sin plagsomme adferd overfor andre.
Det man bør praktisere istedenfor tilgivelse er retteferdighet. Rettferdighet å behandle folk slik de fortjener. Kriminelle, personer som med vitende og vilje på ulike måter plager andre, bør få merke at resultatet av slik oppførsel er reaksjoner som svir, og fengsel er et bra tiltak overfor slike.
Dessverre lever vi også i en kultur hvor selvoppofrelse betraktes som noe verdifullt. Dette fører i praksis til at man synes mer synd på forbryteren enn på offeret. Dette er også en grunn til dagens praksis som innebærer at mobbere reelt sett går fri.
Siden det ikke finnes muligheter til å gi mobberne den behandling de fortjener, så er det liten grunn til å gripe inn overfor dem når mobbing skjer her og nå – hva vil et slikt inngrep føre til? At læreren blir banket opp?
Hvis skolene hadde vært private, og hvis foreldrene hadde fulgt med, ville mobbing ikke være noe problem: da ville foreldre til elever som ble mobbet sagt til skolen at enten blir mobberen utvist fra skolen eller så trekker jeg mitt barn ut av skolen og overfører det til en annen skole! Slikt er vanskelig i en offentlig skole.
Vi må derfor dessverre regne med at dagens situasjon - med mye mobbing – vil utvikle seg i negativ retning i årene fremover. De tiltak som vil bli satt i gang vil over tid ikke ha noen effekt.
Til slutt vil vi si til de som har barn i skolen og som har en mistanke om at deres barn blir mobbet: Finn ut hva som skjer, og hvis barnet er utsatt fot mobbing så ta kontakt med skolen og vær så pågående overfor rektor at han ikke kan la være å gjøre noe. Det er forferdlig for et barn å bli utsatt for mobbing, det kan ødelegge ikke bare skoletiden. Foreldrene bør kjenne sitt ansvar. Det er dessverre for lite de kan gjøre, men de bør gjøre det de kan.
.
.
.
.
.
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3622714.ece