Rieber-saken
NHO-president Paul Rieber gjorde det eneste rette da han gikk av som president i NHO. Etter det som hadde skjedd - at han (hans firma) ved en glipp hvert år i ti år hadde brutt reglene for import av fiskeolje - var det intet annet han kunne gjøre: en president i NHO kan ikke ha noe slikt sittende på seg.
Men det som er bakgrunnen for det hele gir grunn til noen refleksjoner, og vi skal derfor kommentere noen av elementene her. Vi tar utgangspunkt i den beskrivelse av saken som Aftenposten ga på lederplass 23/4.
” Toll- og avgiftsdirektoratet har innledet gransking av Riebers selskap, GC Rieber Oils, for alvorlige brudd på norsk tollovgivning. … Rieber har innrømmet at selskapet har begått flere feil. Rieber Oils har opplyst at importert fiskeolje fra Vest-Sahara og Marokko skulle brukes som menneskeføde, som er tollfri, mens den har gått til fôr, som er tollbelagt. Tollregningen kunne vært unngått ved å søke Statens landbruksforvaltning om fritak, men selskapet har ikke sendt en slik søknad. … RIEBER OILS risikerer et tollkrav i hundremillionersklassen. Rieber selv hevder han ikke har kjent til saken, og at det hele skyldes en «glipp» – et nokså spesielt uttrykk for feilinformasjon som angivelig skal ha pågått siden 2001 … Rieber vil få problemer med å vinne tilstrekkelig gehør for en forklaring som går ut på at de samme feilene er gjentatt over en årrekke fordi man i god tro tastet inn feil koder på tollskjemaer. Mon tro hva de tusener av bedrifter som hele tiden fyller ut tollskjemaer, vil mene.
NATURVERNFORBUNDET mener at Rieber Oil dessuten har oppgitt feil land for å skjule at fiskeoljen også kommer fra Vest-Sahara. Norske myndigheter fraråder økonomisk samkvem med dette landområdet fordi det regnes som okkupert av Marokko. …” (sitat slutt).
For det første er reglene meningsløse: importert fiskeolje til menneskeføde er tollfri, mens slik olje til fôr er tollbelagt. Videre: Tollregningen kunne vært unngått ved å søke Statens landbruksforvaltning om fritak!
Regleverket er altså så komplisert at man ved en glipp nå risikerer å måtte betale tollkrav i hundremillionersklassen. Og man kunne unngått det hele ved å søke om fritak! Fullstendig meningsløst.
Men i velferdsstaten blir alt nødvendigvis mer og mer komplisert og byråkratisk. Vi vil derfor si at når slikt rammer tilhengere av velferdsstaten så er det ikke de som da rammes vi synes mest synd på.
Videre har myndighetene ”frarådet” land å handle med Vest-Sahara. Vi synes det er merkelig at staten *fraråder* slik handel. Slik handel bør normalt være fri. ”Fraråde” er uansett en såpass ullen term at den er lite anvendelig – har man lov eller har man ikke lov til å handle med et land dersom myndigheten har frarådet handel? (Det finnes antagelig et 1000-siders regelverk som spesifiserer dette.)
Vi vil dog ha sagt at myndighetene har all rett til å forby handel med visse land, men dette må kun gjelde land som har totalitære regimer, inkludert kommunistiske eller fascistiske regimer. Grunnen er at slik handel da vil hjelpe regimene, og å hjelpe et regime som undertrykker sine innbyggere er å hjelpe kriminelle, og dette bør ikke være tillatt.
Det kriteriet som nå benyttes er meningsløst – å benytte ”okkupasjon” som kriterium for å nekte handel er snålt. Hvis for eksempel et land som har et totalitært styresett blir okkupert av et annet land og dette okkuperende lander fjerner det totalitære regimet og innfører et friere regime så er dette en kraftig forbedring for innbyggerne i landet. Men det kriteriet som regjeringen benytter innebærer at det var greit å handle med det totalitære regimet, men ikke med det ”okkuperte” landet etter at det er blitt frigjort! Vi i DLF synes dette er helt meningsløst.
Vi vil med dette ikke si noe om tilstanden i Vest-Sahara, det som er vårt poeng her er regjeringens kriterium for å nekte – eller ”fraråde” - handel med andre land.
La oss til slutt ha sagt at dersom Norge hadde ført DLFs konsekvente frihandelspolitikk så ville verken Rieber eller alle de andre som har problemer med toll og handelsrestriksjoner hatt de problemene de har nå.
.
.
.
.
.
.