Det sies at det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden. Men noen ganger er det ikke så vanskelig å skissere hva som vil skje fremover.

La oss ta utgangspunkt i følgende overskrift fra Aftenpostens forside i går 20. april: ”Europa kan bli kvalt av gjeld. Hellas og Island har falt utenfor gjeldsstupet. På kanten står Italia, mens Frankrike, Portugal og Irland nærmer seg faresonen”.

Grunnen er at disse landenes regjeringer har tatt opp store lån, dels for at politikerne skal forsøke å betale ned på lån de tidligere har tatt opp (noe som alltid er lurt fordi det - så lenge det går - skyver dagens politikeres uansvarlighet over på fremtidige generasjoner), dels for å forsøke å rette opp negative konsekvenser av tidligere gjennomførte tiltak, dels for å finansiere løfter de har gitt i tidligere valgkamper, og dels for ved valg å få stemmer fra folk som er avhengige av utbetalinger fra det offentlige (lønn, pensjon eller trygd).

California ligger noe lenger frem enn landene i Europa. Vi siterer følgende som handler om situasjonen i California (for hele konteksten, følge linken):

“The unions’ political triumphs have molded a California in which government workers thrive at the expense of a struggling private sector. The state’s public school teachers are the highest-paid in the nation. Its prison guards can easily earn six-figure salaries. State workers routinely retire at 55 with pensions higher than their base pay for most of their working life.

Meanwhile, what was once the most prosperous state now suffers from an unemployment rate far steeper than the nation’s and a flood of firms and jobs escaping high taxes and stifling regulations. This toxic combination—high public-sector employee costs and sagging economic fortunes—has produced recurring budget crises in Sacramento and in virtually every municipality in the state.

How public employees became members of the elite class in a declining California offers a cautionary tale to the rest of the country, where the same process is happening in slower motion. The story starts half a century ago, when California public workers won bargaining rights and quickly learned how to elect their own bosses—that is, sympathetic politicians who would grant them outsize pay and benefits in exchange for their support.

Over time, the unions have turned the state’s politics completely in their favor. The result: unaffordable benefits for civil servants; fiscal chaos in Sacramento and in cities and towns across the state; and angry taxpayers finally confronting the unionized masters of California’s unsustainable government”.(sitat slutt).

Men slik må det gå I velferdsstaten*. Så på spørsmål om hvilken vei det går, så må man si at det går den veien høna sparker.

.
.
.
.
..
.

http://www.city-journal.org/2010/20_2_california-unions.html

*Velferdsstat: et samfunnssystem som innebærer at alle som er i arbeid betaler mesteparten av det de tjener til det offentlige i skatter og avgifter, og at alle som oppholder seg lovlig i landet til gjengjeld får mer eller mindre gratis alt som de trenger: skole, barnehave, infrastruktur, pensjoner, sosialhjelp, kulturopplevelser, osv. Videre er all produktiv virksomhet utsatt for stadig større reguleringer fra det offentlige.

Velferdsstaten fører derfor nødvendigvis til stadig høyere skatter og avgifter, til stadig mer byråkrati og skjemavelde, til stadig mer kriminalitet og korrupsjon, til stadig større politikerforakt, til stadig synkende kvalitet på offentlige tilbud, til stadig dårligere statsfinanser, til stadig flere på trygd, til stadig færre i produktive jobber, til stadig flere offentlig ansatte, osv.