Aftenposten har i det siste meget overraskende publisert to tunge artikler om den galopperende byråkratiseringen. Vi siterer fra begge.

Fra ”Makt og avmakt” av Lotte Sandberg

”Kultur- og kunnskapsinstitusjonene er overtatt av et voksende byråkrati. Barnet er helt ut med badevannet.

Oslo kommune brukte 400 millioner kroner på å administrere nye Holmenkollen. NRK satser stort på koordinatorer og prosjektledere. Nav taler for seg. I kjølvannet av Bologna-prosess og Kvalitetsreform er akademia åsted for nye modeller – i både Tyskland og Østerrike har det vært protestmarsjer mot effektene av en samordnet europeisk utdannelse.

Statens styringsorgan ABM-utvikling har 70 ansatte og får nær 100 millioner over statsbudsjettet – til å administrere. Som kunstkritiker har jeg vært vant til direkte kontakt med museers fagstab, og forundres over dagens «fettlag» av informasjonskonsulenter.
Tradisjonelt har både akademia og institusjoner som museer vært karakterisert ved faglig idealisme. Nå synes fagligheten svekket av voksende administrasjoner. Er det ønskverdig at fagpersonalets stemmer lyder svakere? Har visjoner om profesjonalisering og internasjonaliseringen medført et tap?”

Litt lenger ned i samme artikkel finner vi følgende:

”Under tittelen «Hvor mange direktører?» beskrev Jomar Kuvås en utvikling mot et topptungt Sykehus-Norge i Aftenposten: «Ifølge organisasjonsoversikten på nettet er det 122 ansatte i Helse Sør-Øst, hvorav 28 har direktør i sin stillingsbetegnelse,» hevdet Kuvås (7.12.2009), som selv har vært direktør i Helse Sør-Øst. I Storbritannia, hjemlandet for New Public Management, er det nå kun 17 prosent av de ansatte i helsevesenet som behandler pasienter. Kostnadskrevende og ineffektiv byråkratisering har utviklet seg også utenfor det som tradisjonelt tilhører kulturlivet og akademia” (sitat slutt).

Den andre artikkelen er ”Nok byråkrati nå” av Pål Veiden. Vi siterer:

”Meningsløst byråkrati. Som mange sikkert har fått med seg, har andelen av dem som ikke sysler med undervisning og forskning ved våre høyskoler steget betraktelig. Forstå meg rett: jeg ser nødvendigheten av både sentralbord, renhold, kantine, administrative rutiner og økonomisk påpasselighet. Men byråkratiet har est utover sin kjernekompetanse. Både tallmessig og innholdsmessig overvelder det oss, med obligatoriske seminarer og meningsløse møter.
«De fleste angrep på et byråkrati faller til jorden som maktesløse, subjektive påstander» skrev den norske psykolog og filosof Ingjald Nissen i mellomkrigstiden.

Jeg antar dette betyr at byråkratiet oppfatter all sin virksomhet som objektivt nødvendig. Slik skapes karrièremuligheter for folk som hverken driver med forskning eller undervisning, men hengir seg til uklar virksomhet innen «ledelse»; dekaner, prodekan, viserektor, direktør, koordinator, etc. Listen er lang og blir stadig lenger.” (sitat slutt).

Veiden forteller også om de tungvinte prosedyrene han må igjennom for å få kjøpt en bok ha trenger i jobben, men vi skal spare våre lesere for dette, den som vil la seg lede av Veiden gjennom denne labyrinten kan lese hele artikkelen.

Hvorfor er det blitt slik? Er det noen løsning? Må vi leve med dette?

La oss før vi svarer på dette nevne to ting: Vi overhørte nylig et foredrag om pensjonsordningene, som også er svært kompliserte og byråkratiske, og foredragsholderen, en av landets aller fremste eksperter på området, sa mht ordningens meget kompliserte regleverk at ”ille er det. Og verre vil det bli i fremtiden”.

La oss også nevne at politikerne er oppmerksomme på dette, og de lover gang på gang å gjøre noe for å forenkle skjemaveldet og byråkratijungelen. Den første vi hørte som sa at nå var det gått for langt og nå måtte noe gjøres snart for å forenkle og rydde opp, det var daværende statsminister Odvar Nordli, som sa dette omkring 1970. Siden da er det bare blitt verre og verre og verre.

Vårt poeng er at i sosialdemokratiet/velferdstasten må det bli slik. Det er kun i uregulerte private virksomheter at det ikke blir slik.

Det vil alltid i alle virksomheter være noe byråkrati (vi definerer dette som en måte å styre/fatte beslutninger på som i hovedsak går ut på å følge vedtatte regler og prosedyrer, dvs. hvor formålet ikke er å tjene penger eller treffe en effektiv beslutning, men formålet er i detalj å følge tidligere vedtatte lover og regler og forskrifter og rundskriv), og dette vil alltid hindre en effektiv saksbehandling. I private bedrifter vil dette problemet begrense seg selv rett og slett fordi private virksomheter er utsatt for konkurranse fra andre bedrifter. Den bedrift som blir for byråkratisk vil miste kunder, og, hvis den ikke avbyråkratisere seg, går den konkurs.

Men mht det offentlige er det annerledes. For det første er det ingen konkurranse. Derfor mangler det viktigste korrektiv til at byråkratiet vokser seg alt for stort.

For det andre er det slik at det offentlige bruker skattebetalernes penger. Dette fører til at de som kan bruke pengene er mer rause og mindre forsiktige og sparsommelige enn de hadde vært dersom de hadde brukt egne penger. Dette fører til at offentlige utgifter stiger og stiger. Men det finnes også krefter som vil begrense dette, og derfor vil stadig flere disposisjoner bli underlagt mer og mer omfattende kontroller, derfor må det fylles ut stadig flere skjemaer, skjemaer som må leses og kontrolleres av stadig flere, og derfor må man ha et omfattende tilsynsapparat som mannsterke reiser land og strand rundt og som går igjennom bunkevis av bilag i stadig flere offentlige virksomheter.

Så med andre ord: Innen sosialdemokratiet, hvor staten tar mesteparten av det folk tjene og hvor meningen er at offentlig ansatte skal bruke pengene til befolkningens beste (skole, helse, veier, kultur) vil det bli stadig sterkere kontroller av at pengene gå til det de skal. Men snart vil kontrollapparet bli så omfattende at det blir mindre og mindre igjen til de som var de egentlige oppgaver, og derfor får vi det som Sandberg sa det: ” I Storbritannia … er det nå kun 17 prosent av de ansatte i helsevesenet som behandler pasienter”.

Slik må det gå i sosialdemokratiet/velferdsstaten. Innen velferdsstaten er den utviklingen vi har sett siden ca 1970 og som har fortsatt uavbrutt siden da, vil denne utvikling hen imot mer byråkratisering og større skjemavelde bare fortsette og fortsette.

Men det finnes enkelte små unntak, unntak som også bekrefter vår poeng om at det kun er konkurranse som kan begrense dette: Å levere selvangivelse er de siste årene blitt enklere. Dette har skjedd fordi staten ellers ville ha enten skjøvet enda flere over i den svarte økonomien, eller de ville ha motivert enda flere til å emigrere.

For å oppsummere: sosialdemokratiet/velferdsstaten må nødvendigvis bli mer og mer byråkratisk, og det er kun i et fritt market hvor skoler, sykehus, pensjonsordninger, kulturtilbud, etc. drives privat at man kan hindre at en stadig økende andel mennesker jobber med unødvendig administrasjon og kontroll av de som virkelig produserer og dermed skaper den velstand vi alle nyter godt av.
.
.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/sandberg/article3550548...

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3547857.ece