La oss tenke oss at vi har et problem, et problem som er slik at man ikke lett kan se om det evt. blir løst. Så dukker det opp en gruppe som sier at ”dersom staten gir oss penger så skal vi jobbe med å løse problemet”. Siden staten er til for å løser problemer stiller politikerne derfor villig opp: ”Ja, dere skal få penger av oss for jobbe med å løse dette viktige problemet”.

Da er det vel antagelig slik at politikerne håper at problemet blir løst i løpet av noen år, men mottakerne derimot, de forstår at dersom problemet løses så vil pengestrømmen stoppe opp. De vil derfor antagelig ikke være spesielt villige til å få til en løsning.

Så det som da vil skje i praksis er som regel at de som mottar pengene og som er avhengig av at problemet ikke blir løst, ikke jobber så veldig aktivt. Det som vil skje er at selv om pengene strømmer til så vil problemet bare fortsette og fortsette, og ofte bli verre.

Dette er en meget kort formulering av teorien som forklarer det faktum at statsstøtte som regel aldri løser de problemer den gis for å løse, snarere tvert imot vil den forsterke problemet og skape behov for enda støre bevilgninger. Denne teorien passer på et utall tilfeller. Et av disse har det vært mye snakk om i avisene i det siste: støtten til ulike innvandrerforeninger som har hatt som formål å integrere innvandrere – denne støtten har hatt liten eller ingen effekt.

Vi siterer fra Aftenposten: ”Millioner til integrering – usikker effekt"

"Siden 1987 har innvandrerorganisasjoner mottatt 220 millioner.
Rogalandsforskning/Agderforskning har i en rapport fra 2007 slått fast at nær 80 prosent av organisasjonene som mottatt integreringsstøtte er etnisk basert. Ordningene er i liten grad evaluert. Rapporten sier at det er «en viss usikkerhet når det gjelder hva man oppnår med denne ordningen». Rapporten konkluderer også med følgende: «Nærmere tredjeparten av de innvandrerbaserte gruppene sier at de i hovedsak består av venner og bekjente».
…
Aftenpostens gjennomgang av fylkeskommunenes årsrapporter til Integrering- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) viser ofte mangelfull og overfladisk rapportering om effekten av støtten. Fylkeskommunene er i stor grad prisgitt organisasjonenes egenrapportering.

Fylkeskommunenes årsrapporter har ikke mange eksempler på «aktiv deltagelse, mangfold, dialog og samhandling» å vise til.”

Fra den annen artikkel i samme avis: ”I 2008 fikk 402 innvandrerorganisasjoner 604 tildelinger. Samfunnsdebattant Shahzad Rana synes det er betenkelig at myndighetene fortsetter å strø om seg.

– Av mangel på bedre strategier og visjoner, deler staten ut penger i håp om at noen av tiltakene skal blomstre.

– Det er et sykdomstegn at det er så mange innvandrerorganisasjoner organisert utelukkende etter etnisitet. Det fører til segregering, det motsatte av integrering. Skal man lykkes med integrering i Norge, må det skapes en felles fremtid på en felles arena. Integrering må skje på tvers av ulikheter, ikke på grunn av ulikheter, mener Rana.

Han sier at det ikke fantes innvandrerorganisasjoner da han som åtteåring kom til Norge og Sandnes i 1976, og vokste opp i en norskpakistansk familie.

– Gudskjelov for det. Vi hadde en felles sandkasse, ikke oppdelt for tamiler, pakistanere og somaliere eller etnisk norske, sier han.
Rana er knusende i sin kritikk av IMDis utdeling av penger.

– Dette er en honningkrukke for mange innvandrerorganisasjoner. IMDi er med på å sette farge på folk, de skaper segregering. Det er mye penger i omløp, og jeg er skeptisk til finansiering fra det offentlige. Folk må gjerne danne sine egne foreninger, for mange kan det være en trygghet i en ukjent og ny hverdag. Men man må ikke gjøre integrering til business og som skalkeskjul for å få penger fra staten, sier Rana. …” (sitat slutt).

Vi vil kun tilføye dette: hvordan skal en integreringspolitikk da være? Den bør kun bestå av følgende: det bør ikke være noen statlige støtteordninger, og norsk lov bør håndheves 100 %, og med strenger straffer for de som begår reell kriminalitet.

Følger man denne oppskriften vil man få en integreringsprosess som er effektiv og smertefri og gratis. Den eneste ulempen ved en slik politikk er at den ikke kan brukes av sosialdemokratiske politikere for å skaffe dem makt og prestisje. Derfor vil den ikke bli brukt så lenge folk flest er sosialdemokrater.
.
.
.
.
.
.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3534111.ece

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3532105.ece