Staten blar igjen opp med noen millioner for å hindre SAS i å gå konkurs. Noe de også gjorde i fjor. På NA24 leser vi at ”den norske staten stiller opp med … nær 600 millioner kroner. Det skjer under et år etter at SAS-eierne sist spyttet inn milliarder” (det var dog ikke staten som sto for alle milliardene som SAS fikk i fjor).

Når et firma går med underskudd betyr det at det i stedet for å skape verdier forbruker verdier. Og dette er i strid med poenget med all firmaer, deres formål er å skape verdier, noe som er ekvivalent med at de tjener penger.

Ja, et firma kan gå i underskudd i en kort periode, mange selskaper har gjort dette for å kunne bygge seg opp slik at de kan tjene penger etter hvert. Men dette gjelder ikke SAS; SAS har gått dårlig i svært mange år – for eksempel har aksjekursen falt 90 % på tre år.

Kort sagt er SAS’ problem at det opprinnelig var et statlig selskap (eid av Norge, Sverige og Danmark) som hadde monopol på størstedelen flytrafikken i Norden. Etter at det mistet monopolet har det ikke klart å tilpasse seg den nye verden med konkurranse og til dels svært billige flybilletter fra en rekke andre selskaper.

DLF mener at staten ikke bør skyte inn penger i noe selskap. Vi mener at alle firmaer bør kunne klare seg selv. De som ikke kan klare seg selv bør opphøre slik at resursene i selskapet – de ansatte, utstyr, bygninger, maskiner, osv – kan overføres til andre som kan utnytte ressursene bedre.

Det er dette som også bør skje med SAS, Det bør legges ned, evt. selges. Da må antagelig de ansatte vær uten jobb i et kort periode; jobbene vil i det store og hele dukke opp igjen. Grunnen til dette er ar det er et behov som SAS nå fyller. Ja, SAS gjør det på en ineffektiv måte, og dersom SAS legges ned eller kjøpes opp så vil selskapet overtas av andre som kan dekke behovet på en mer effektiv måte.

Og å dekke behovet på en mer effektiv måte er bra. Dette betyr som antydet over at virksomheten skaper verdier, og ikke, som SAS i dag, forbruker verdier.

Når SAS går dårlig betyr dette at forbrukerne totalt sett ikke vil ha det produktet de tilbyr. Når staten trår til for å redde selskapet betyr dette at forbrukere via skatteseddelen blir tvunget til å betale for (deler av kostnaden ved) en tjeneste de ikke ønsker å kjøpe frivillig. Vi i DLF mener altså at dette er galt.

Kort sagt: Staten bør aldri støtte selskaper som har problemer. Det er galt fordi det støtter opp om ineffektiv drift, det hindrer nødvendig omorganisering, og det er med på å tvinge folk flest til å betale for noe de ikke ønsker.
.
.
.
.
.
.
.
.
http://areslettan.na24blogg.no/?p=1749