Alle som har barn får barntrygd. Så vidt vi er blitt fortalt var det før den ble innført slik at kun de som ikke hadde spesielt god råd fikk støtte når de hadde barn. Senere ble ordningen gjort universell, dvs. støtten ble da gitt til alle som hadde barn uavhengig av inntekt, dette for ikke å stigmatisere de som hadde behov for støtten.

I dag er det en rekke støtteordninger som er universelle, dvs. de gis til alle uavhengig om mottakeren trenger dem eller ikke, og grunnen er som sagt at de som trenger støtten ikke skal stigmatiseres.

Blant de som er tilhengere av slike ordninger har det vært full enighet om at de skal være universelle.

Men slike prinsipper droppes med en gang dersom man kan ”ta” noen man ikke liker. Et eksempel på dette har vi sette mange ganger i det siste i de utallige artikler og reportasjer om Stein Erik Hagens varmepumpe.

Hagen, som ved eget arbeid har klart å bli en av landete rikeste menn, har en stor bolig i Oslo. Han bruker da mye strøm til oppvarmingen, og når ordningen med kommunal støtte til installering av varmepumper kom, fant hans stab ut at Hagens bolig var omfattet av kriteriene i ordningen.

Hagen fikk derfor en støtte på kr 180 000 for å installere varmepumpe, og dette fikk han i fullt samsvar med gjeldende regler.

Tonen i de mange reportasjen er slik at journalistene synes det er meget kritikkverdig at Hagen omfattes av denne ordningen, og en ansvarlig politiker – en byråd fra FrP – uttalte visstnok at man burde se på kriteriene for å gi støtte dersom de er slik at ordningen også omfatter mangemillionærer.

Men de som har tatt opp denne saken og uttalt seg om den – journalister og politikere – burde kunne bestemme seg; enten skal ordninger være universelle, eller så skal de være behovsprøvet. Reaksjonen på Hagens tilfelle er slik at det ser ut som om de vil at ordningen skal være behovsprøvet, men ingen har sagt noe slikt om barnetrygden (eller om andre universelle ordninger).

Det virker som om de vanlige miljøer vil ha både i pose og sekk: de vil stå frem som tilhengere av universelle ordninger, og samtidig vil de ikke helt stille seg bak en ordning som i samsvar med reglene gir innpå 200 000 til en av landet rikeste menn.

Men slik vil politikere og journalister alltid være. Hvis de kan få gode oppslag i sin avis, eller hvis de kan score noen stemmer, så sier de hva som helst. Prinsippfast tenkning er en total mangelvare både i norsk presse og i norsk politikk (dog er det ett unntak blant partiene).

La oss for å unngå misforståelser si at dette ikke kun gjelder Hagens varmepumpe. Hvis man gjør ordninger behovsprøvede så vil det bli etablert en grense, og man vil alltid kunne si at de som er på feil side av grensen blir utrettferdig behandlet.

Vi vil avslutte med kun å si at DLF er fullstendig konsekvente også her: vi er imot alle offentlig støtteordninger. Vi er derfor også imot statlig barnetrygd, og vi er imot offentlig støtte til installering av varmepumper.

.
.
.
.
.
.
.
http://www.dagbladet.no/2010/01/09/nyheter/innenriks/skattepolitikk/skat...